Foreldreopprøret

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Foreldreopproret-7624562.html#.U9JpPvl_t59

 

 

 

Foreldreopprøret

Nå er vi lei av å være perfekte foreldre. Endelig er det greit å spise pizza foran TV.

- I dag skal vi se på Shrek. Og jeg klarer å skru på TV-en!

Fire år gamle Ea rigger seg fornøyd til i sofaen i den brune tomannsboligen i Asker. Mamma Tuva Jorfald dekker salongbordet. Tomater, salat, avokado, ketchup og en varm, nystekt Grandiosa. Vær så god: middagen er servert!

- Vi spiser stort sett her hver dag, medgir singelmammaen, som holder ferdigmatfanen høyt. Pølser, taco og Fjordland, som tilbereder seg selv mens hun får seg ti minutter i en hagestol. Hos dem funker ikke potetmiddag på kjøkkenet.

- Ea og jeg var så slitne etter dagen at det ble kastet mat, skreket og hylt. I stua snakker vi om det vi ser på skjermen mens vi spiser. Barn tåler en del pølser, fiskekaker og TV-titting. De tåler det utrolig mye bedre enn de tåler mødre som dør av hjerteinfarkt på grunn av stress!

 

Nok nå

Dagens foreldre kjører hit. Fakter dit. Leser høyt. Synger falskt. Bygger Lego. Tegner prinsesser. Før vi teller til ti, på norsk og engelsk, og legger ferien til en dyr dyrepark.

I sin nyeste bok Født feminist spør forfatter Marta Breen om vi er blitt en generasjon som er så opptatt av å være gode foreldre at vi tror vi må være ungenes lekekamerater, og frykter at det ikke teller som samvær å være i samme rom som dem, med mindre vi sitter på gulvet og pusler.

 

 

Når mamma setter seg ved PC-en, vet Ea og hunden Tom at hun er utilgjengelig for en stund.

FOTO: Monica Strømdahl

 

I mange år har bokhandler og medier pepret oss med gode oppdragerråd og det siste innen pedagogiske modeller, mens mammanettforumene har gjort foreldreskap til en olympisk gren. Nå mener mange det er gått for langt.

Kunsten å overleve

Opprøret har startet, både i Norge og andre land. Kjendiser, forfattere og bloggere, som Gunhild Dahlberg, Heidi Linde, og Suzanne Aabel, har alle opponert mot de mange kravene til dagens foreldre. Særlig til mammaer.

 I fjor skrev skuespilleren Henriette Steenstrup boka Verdens beste mamma - not, og slo et slag for å legge lista litt lavere. En blogg som Antisupermamma handler ikke om rosa prinsessekaker og søte barnesmil, men om mislykkede Toro-saker og kunsten å overleve.

Selv den norske stat ser ut til å synes at nok er nok.

 I en artikkel på nettsidene sine skriver Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet: "Vi har fått en foreldregenerasjon som gjør alt for sine barn, på en måte som undergraver barnas autonomi og individualitet, heller enn å styrke den. Da skjer det paradoksale at foreldrene gjør sine barn en bjørnetjeneste i bestrebelsen etter å være gode foreldre. Resultatet blir barn og unge som har urealistisk høye forestillinger om seg selv, og uforholdsmessig lite repertoar til å takle de naturlige påkjenningene og belastningene som livet byr på."

- Fritt tolket: Barn som får full oppmerksomhet hele tiden, kan komme til å bli ufyselige folk, sier Tuva Jorfald.

 

Gjør som pappaen til Alberg Åberg

NRK-journalisten er en av dem som sier stopp en halv. Til høsten kommer hun med boken Singelmammas guide - ikke til lykke, men til hvordan ha det ganske fint, ved å slappe av litt mer og senke ambisjonene.

Etter fire år som alenemor har Tuva kommet til at det må være lov å lese avisen i sofaen etter middag, mens datteren ser mer TV eller leker for seg selv. Når hun setter seg foran PC-en med lesebriller og er pappaen til Albert Åberg, vet Ea at hun er utilgjengelig for en stund.

For uten egotid (de sekundene man får lov å sitte alene på do teller ikke!), er ikke Tuva noen god mor. Da kjennes det bare som om hun vasser rundt i en skog av rot, matpakker og handleposer og lurer på hvor hun selv er blitt av.

- Jeg tror at det å ha et liv utenom barna gjør en til en bedre forelder. Så kan man heller være helt  etterpå, sier hun.

BARN SOM FÅR FULL OPPMERKSOMHET HELE TIDEN, KAN KOMME TIL Å BLI UFYSELIGE FOLKTuva Jorfald

Hun og datteren har hatt noen liksom-hyggelige søndagsturer til Frognerparken som ble mislykket, fordi Tuva var sliten og Ea grinete. Nå flater de heller ut, hvis Tuva er helt kjørt.

- Noen helger tilbringer vi store deler av tiden i sofaen, med kakao og Non stop. Jeg får masse likes når jeg poster sånt på Facebook. Jeg tror mange synes det er deilig å høre at det er flere som ikke har vært i skogen og lært barna navn på planter og dyr.

 

Dropper det uviktige

- Får du aldri dårlig samvittighet?

- Egentlig ikke. Jeg vet at datteren min kjenner seg elsket, og Ea og jeg gjør masse fint sammen også, med PC og mobil fullstendig av. Da får det være greit at jeg kommer heseblesende med ferdigmat fra McDonalds eller en pose ostepop til sommerfesten i barnehagen, innimellom glemmer turdagen og gang på gang får karnevalsjokk rett før jeg skal legge meg.

For meg handler det å være en god mor om å være tilstede og gi av seg selv når det gjelder, ikke om å sitte sur og sliten på et teppe og briefe med hjemmelaget mat. Alle må få gjøre det som gir dem noe, men noen sliter seg ut på å skulle klare alt. Det gjelder ikke å kaste bort tiden på det vi tror forventes av oss. Mye av det handler bare om fasade.

 

All joy and no fun

En annen som mener moderne foreldre er på ville veier, er Jennifer Senior, prisbelønt journalist og redaktør i New York Magazine. Etter å ha intervjuet middelklasseforeldre over hele USA, ga hun i vår ut boka All Joy and No Fun: The Paradox of Modern Parenthood,som raskt ble en bestselger. Hvis barn er livets største lykke, spør Senior, som kommer på norsk i september, hvorfor opplever så mange det som en krise å være forelder?

 

 

Jennifer Senior holder foredrag om moderne barneoppdragelse.

FOTO: Ryan Lash

 

 

Forfatteren mener det er trekk ved det moderne samfunnet gjør at dagens foreldre opplever kostnadene ved å ha barn som tyngre enn før.

Å ha høyere forventninger til hva livet og barna skal gi oss, og være vant til å shoppe i livsstiler og se på selvutvikling og lykke som personlige rettigheter, gjør oss dårlig forberedt på den langvarige selvoppofrelsen det å oppdra barn krever, hevder hun. Dessuten skal dagens foreldre forholde seg til at barns status har skutt i været med rakettfart, poengterer en anmelder i London Review of Books.

 

ECONOMICALLY USESLESS, BUT EMOTIONALLY PRICELESSSosiologen Viviana Zelizer om dagens barn

Helt frem til andre verdenskrig jobbet også barn i vestlige land på jordene og fabrikkene og bidro til familiens økonomi. I dag er de familiens fremste "kjæledyr", påpeker Jennifer Senior, og siterer sosiologen Viviana Zelizer, som mener barn er blitt "economically usesless, but emotionally priceless."

 I vår tid er det å være mamma og pappa blitt et perfeksjonistisk prosjekt vi bruker uendelig tid og penger på, til tross for at vi ikke aner hva vi forbereder de håpefulle på, i en global verden der fremtiden fremstår som rimelig ukjent.

Slutte å stresse og være mer hands-off, er Seniors resept. Senk forventningene til hva du trenger å gi barna dine, og hva du egentlig forventer at de skal gi deg. Å ta mål av seg til å oppdra lykkelige barn, er å legge lista altfor høyt, mener hun. En byrde å pålegge seg selv som forelder, og en byrde for barn alltid å skulle være glade. Sett istedet din lit til at barna opplever lykke gjennom din kjærlighet og ting de opplever og mestrer.

Se Senior snakke om hvorfor så mange av dagens foreldre sliter seg ut på nettstedet TED.

 

Casa Kaos

I boken Godt nok for de svina som slo ned som en bombe i vår, skriver toppleder Anita Krohn Traaseth ikke bare om ledelse, men også om en familie som spiser middag ved kjøkkenbenken. Filosofien om at innsatsen hennes får være god nok, gjelder også overfor barna.

Boken ligger på spisebordet til frilansjournalisten Marte Frimand-Anda. Ved siden av en vase med visne blader og to sokker i en vannflaske. Tobarnsmoren skriver en av Norges mest leste mammablogger, kalt Casa Kaos.

I huset på Raufoss har barnerommet umalt brystpanel og grønn tapet, badet rosa baderomsplater og vinduene fettmerker etter små fingre. Fireåringen Rasmus har akkurat kommet hjem fra barnehagen og balanserer på toppen av et høyt klatrestativ i stuen. Tre år gamle Pernille går fortsatt rundt i uteskoene da hun får stukket en middagsbrødskive i hånden.

 

 

Rasmus + Pernille + en pappeske = rotete, men gøy!

FOTO: Monica Strømdahl

 

- Sånn er det i Casa Kaos, konstaterer pappa Sjur Frimand-Anda tørt, mens han prøver å lage leke-armringer av noen plastposer: - Svøm eller dø.

 

Sluttet å pynte cupcakes'ene

Da hun innså at hun ble utslitt av sine egne forventninger og tanken på hva alle andre skulle synes, gravla Marte Frimand-Anda fasaden. Sluttet å pynte cupcakes'ene og utsatte oppussingen.

 Men da hun innrømmet i et intervju i dagbladet.no at hun syntes det var kjedelig å bygge Lego, ble det ramaskrik. Da hun blogget at hun prøvde å få datteren til å leke selv, sånn at hun kunne sitte med en kaffekopp og en avis på lekeplassen, fikk hun kritikk.

- I starten sa leserne rett ut at de syntes jeg var en forferdelig mor. De kunne ikke fatte at jeg kunne ha ansvaret for to barn. Men noe har endret seg de siste to årene. Nå er det mer lov å gjøre ting litt annerledes, opplever bloggeren, som har fire tusen lesere hver dag, og opplever at leseren ønsker noe de kan identifisere seg med.

 

- MANGE OPPDRAR BARNA SÅ RIKTIG AT DET BLIR FEIL 

Marte Frimand-Anda kaller huset sitt Casa Kaos. Bli med på omvisning hjemme hos familien som har bestemt seg for å ikke bry seg om fasaden.

 

 

Slipper barna fri

Hun og ektemannen har lagt lista ned med tanke på hvor mye de følger opp ungene, og på hvor sikkerhetsorientert de skal være. I Casa Kaos er de for bilbelter, redningsvest og nett på trampolinen. Utover det, har Rasmus og Pernille frie tøyler.

De bestemmer selv hvor høyt de vil klatre og hvor fort de vil løpe. I helgene setter foreldrene på sønnen en sykkelhjelm, og så ser de ikke mer til ham. Fireåringen får henge med kompisene og leke fritt i nabolaget. I stedet for å fotfølge ham, har foreldrene prentet inn trafikkreglene.

- Hva han gjør ute, vet jeg egentlig ikke. Men han kommer nå hjem når han blir sulten, ler Marte, som er opptatt av å gi barna den friheten hun hadde som liten.

 

 

Fire år gamle Rasmus får sparkesykle fritt i nabolaget på Raufoss. Foreldrene stoler på at han passer seg for biler.

FOTO: Monica Strømdahl

 

 

- Det har skjedd utrolig mye med barndommen på bare én generasjon, som det er verdt å tenke over. Personlig synes jeg trygghetstyrraniet har gått altfor langt. Vi ønsker ikke å fortelle barna våre at verden er farlig. Våre grenser går ved alvorlig skade, ikke ved en brukket arm. Likevel har ingen av dem skadet seg, og de er veldig motoriske.

 

Går i barnehagen i badedrakt

En av de setningene Sjur sier oftest, er: "Det klarer du selv". Han og Marte sitter sjelden på gulvet og leker. Om morgenen kler Pernille på seg selv, og kommer gjerne i barnehagen i strømpebukse og badedrakt. Blir det konflikter, prøver de voksne å la barna ordne opp egenhånd. Når de blir eldre, må de gjerne begynne på fritidsaktiviteter - så lenge de kommer seg dit selv.

- Får dere aldri dårlig samvittighet?

Sjur og Marte rister på hodet.

- Min opplevelse er at barn er flinke til å si fra når de trenger oppmerksomhet, sier Sjur. - Vi forventer noe av dem, prøver å lære dem gode verdier og gir dem masse kjærlighet. Men jeg synes ikke det er riktig at foreldre skal legge alt til rette og sette barna i sentrum for livene sine. Alt kan ikke være pedagogisk rett. Vi kan også dra på skogstur, men de beste helgene er i grunnen når vi bare er hjemme, ungene løper ut og inn hos naboen, og vi voksne kan synke hen med en bok i sofaen.

 

 

Sjur og Marte Frimand-Anda lar barna løpe fort og klatre høyt. -Jeg tror det er viktig å sile ut støyen fra alle rådene og følge hjertet sitt, sier Marte.

FOTO: Monica Strømdahl

 

 

- Frykter dere at dere ikke ruster barna godt nok for fremtiden?

- I våre øyne er det akkurat det vi gjør, sier Marte. - Våre barn får prøve og feile, teste ut ting og ordne opp selv. Mange barn i dag får ikke lov til å kjenne på vanskelige følelser. De skal slippe å kjede seg, være lei seg eller sinte. Hvilke redskaper har de da til å møte voksenlivet, hvis foreldrene har gått foran og ryddet unna alt det vonde? Jeg tror grunnen til at mange foreldre er så slitne i dag, er at de gjør foreldrerollen vanskeligere enn den er.

 

EKSPERTENS HJERTESUKK

- Livet har ikke sikkerhetsnett

Sosialantropolog og Aftenposten-spaltist Thorgeir Kolshus mener man skal være modig for å tørre å stå for en mer avslappet barneoppdragelse i Norge.

- Det går fortsatt an å si med en viss troverdighet at en lar barna sine klatre i trær, fordi de lærer seg å beregne risiko. Men ikke å følge dem tett opp er veldig uglesett, i en tid der det gjelder å finne ut hvor akkurat ditt barns talent er begravd. Dagens barn skal ikke bli sitt beste, de skal bli best. Derfor eksponerer vi dem for ti ulike idretter og fire kunstarter. Noe annet er nærmest et uttrykk for dårlig omsorgsevne.

 

 

SELV PÅ VÅLERENGA PÅ OSLO ØST ER FORELDRENE BEKYMRET FOR AT TOMATSUPPEN PÅ SFO IKKE ER LAGET FRA BUNNEN AVSosialantropolog Thorgeir Kolshus

- Hvorfor er vi blitt så redde for å gjøre feil og ikke være nok tilstede?

- Med barn følger kaos og bekymringer. Da tror jeg vi får behov for å kontrollere det lille vi kan. I håp om at det rette svaret skal finnes, søker vi forskningsbasert kunnskap og mister tiltroen til egen vurderingsevne.

Å finne frem til den rette solkremen og den sunneste maten signaliserer til omverdenen at en har kunnskap om det beste for barna sine, og råd til å kjøpe det. Slik viser du både sosial tilhørighet og at du er en god forelder.

 

De reddeste får sette standarden

Sosialantropologen mener profesjonaliseringen av foreldrerollen sammen med sterke, kommersielle krefter driver oss ut i ytterligheter.

- Unger flest er veldig tilpasningsdyktige. Du skal legge alvorlige hindringer i veien for å ødelegge dem. Likevel er bekymringen på barns vegne blitt den nye målestokken på vår moral.

I dag er du en god forelder dersom du hele tiden ser barnet ditt, og forutser hvor det kan komme til å skade seg. Selv på Vålerenga på Oslo øst, der jeg bor, er foreldrene bekymret for at tomatsuppen på SFO ikke er laget fra bunnen av. I dag er det de galeste og mest bekymrede blant oss som får sette standarden. Nå må noen rope varsku: Du dreper ikke barnet ditt med posesuppe!

Trebarnsfaren er mer bekymret over at barn i dag har så liten tid alene, uten voksnes overoppsyn.

- Hva skjer når de ikke lenger får tid til å oppleve at de ikke mestrer ting, og må finne nye løsninger selv? Til å oppdage at de holder på å gjøre noe dumt, og dermed få sjansen til å stoppe seg selv i tide? Barn trenger å erfare at det ikke alltid er noen som hjelper eller korrigerer dem. At livet ikke er utstyrt med et sikkerhetsnett.

 

Vil du dele ditt kaotiske familieliv eller din uperfekte ferie med Aftenpostens lesere? Merk bildene med #prosjektuperfekt og del dem på Instagram, Facebook eller Twitter.

 

 

Foreldreopprøret

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Foreldreopproret-7624562.html#.U9JpPvl_t59

 

 

 

Foreldreopprøret

Nå er vi lei av å være perfekte foreldre. Endelig er det greit å spise pizza foran TV.

- I dag skal vi se på Shrek. Og jeg klarer å skru på TV-en!

Fire år gamle Ea rigger seg fornøyd til i sofaen i den brune tomannsboligen i Asker. Mamma Tuva Jorfald dekker salongbordet. Tomater, salat, avokado, ketchup og en varm, nystekt Grandiosa. Vær så god: middagen er servert!

- Vi spiser stort sett her hver dag, medgir singelmammaen, som holder ferdigmatfanen høyt. Pølser, taco og Fjordland, som tilbereder seg selv mens hun får seg ti minutter i en hagestol. Hos dem funker ikke potetmiddag på kjøkkenet.

- Ea og jeg var så slitne etter dagen at det ble kastet mat, skreket og hylt. I stua snakker vi om det vi ser på skjermen mens vi spiser. Barn tåler en del pølser, fiskekaker og TV-titting. De tåler det utrolig mye bedre enn de tåler mødre som dør av hjerteinfarkt på grunn av stress!

 

Nok nå

Dagens foreldre kjører hit. Fakter dit. Leser høyt. Synger falskt. Bygger Lego. Tegner prinsesser. Før vi teller til ti, på norsk og engelsk, og legger ferien til en dyr dyrepark.

I sin nyeste bok Født feminist spør forfatter Marta Breen om vi er blitt en generasjon som er så opptatt av å være gode foreldre at vi tror vi må være ungenes lekekamerater, og frykter at det ikke teller som samvær å være i samme rom som dem, med mindre vi sitter på gulvet og pusler.

 

 

Når mamma setter seg ved PC-en, vet Ea og hunden Tom at hun er utilgjengelig for en stund.

FOTO: Monica Strømdahl

 

I mange år har bokhandler og medier pepret oss med gode oppdragerråd og det siste innen pedagogiske modeller, mens mammanettforumene har gjort foreldreskap til en olympisk gren. Nå mener mange det er gått for langt.

Kunsten å overleve

Opprøret har startet, både i Norge og andre land. Kjendiser, forfattere og bloggere, som Gunhild Dahlberg, Heidi Linde, og Suzanne Aabel, har alle opponert mot de mange kravene til dagens foreldre. Særlig til mammaer.

 I fjor skrev skuespilleren Henriette Steenstrup boka Verdens beste mamma - not, og slo et slag for å legge lista litt lavere. En blogg som Antisupermamma handler ikke om rosa prinsessekaker og søte barnesmil, men om mislykkede Toro-saker og kunsten å overleve.

Selv den norske stat ser ut til å synes at nok er nok.

 I en artikkel på nettsidene sine skriver Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet: "Vi har fått en foreldregenerasjon som gjør alt for sine barn, på en måte som undergraver barnas autonomi og individualitet, heller enn å styrke den. Da skjer det paradoksale at foreldrene gjør sine barn en bjørnetjeneste i bestrebelsen etter å være gode foreldre. Resultatet blir barn og unge som har urealistisk høye forestillinger om seg selv, og uforholdsmessig lite repertoar til å takle de naturlige påkjenningene og belastningene som livet byr på."

- Fritt tolket: Barn som får full oppmerksomhet hele tiden, kan komme til å bli ufyselige folk, sier Tuva Jorfald.

 

Gjør som pappaen til Alberg Åberg

NRK-journalisten er en av dem som sier stopp en halv. Til høsten kommer hun med boken Singelmammas guide - ikke til lykke, men til hvordan ha det ganske fint, ved å slappe av litt mer og senke ambisjonene.

Etter fire år som alenemor har Tuva kommet til at det må være lov å lese avisen i sofaen etter middag, mens datteren ser mer TV eller leker for seg selv. Når hun setter seg foran PC-en med lesebriller og er pappaen til Albert Åberg, vet Ea at hun er utilgjengelig for en stund.

For uten egotid (de sekundene man får lov å sitte alene på do teller ikke!), er ikke Tuva noen god mor. Da kjennes det bare som om hun vasser rundt i en skog av rot, matpakker og handleposer og lurer på hvor hun selv er blitt av.

- Jeg tror at det å ha et liv utenom barna gjør en til en bedre forelder. Så kan man heller være helt  etterpå, sier hun.

BARN SOM FÅR FULL OPPMERKSOMHET HELE TIDEN, KAN KOMME TIL Å BLI UFYSELIGE FOLKTuva Jorfald

Hun og datteren har hatt noen liksom-hyggelige søndagsturer til Frognerparken som ble mislykket, fordi Tuva var sliten og Ea grinete. Nå flater de heller ut, hvis Tuva er helt kjørt.

- Noen helger tilbringer vi store deler av tiden i sofaen, med kakao og Non stop. Jeg får masse likes når jeg poster sånt på Facebook. Jeg tror mange synes det er deilig å høre at det er flere som ikke har vært i skogen og lært barna navn på planter og dyr.

 

Dropper det uviktige

- Får du aldri dårlig samvittighet?

- Egentlig ikke. Jeg vet at datteren min kjenner seg elsket, og Ea og jeg gjør masse fint sammen også, med PC og mobil fullstendig av. Da får det være greit at jeg kommer heseblesende med ferdigmat fra McDonalds eller en pose ostepop til sommerfesten i barnehagen, innimellom glemmer turdagen og gang på gang får karnevalsjokk rett før jeg skal legge meg.

For meg handler det å være en god mor om å være tilstede og gi av seg selv når det gjelder, ikke om å sitte sur og sliten på et teppe og briefe med hjemmelaget mat. Alle må få gjøre det som gir dem noe, men noen sliter seg ut på å skulle klare alt. Det gjelder ikke å kaste bort tiden på det vi tror forventes av oss. Mye av det handler bare om fasade.

 

All joy and no fun

En annen som mener moderne foreldre er på ville veier, er Jennifer Senior, prisbelønt journalist og redaktør i New York Magazine. Etter å ha intervjuet middelklasseforeldre over hele USA, ga hun i vår ut boka All Joy and No Fun: The Paradox of Modern Parenthood,som raskt ble en bestselger. Hvis barn er livets største lykke, spør Senior, som kommer på norsk i september, hvorfor opplever så mange det som en krise å være forelder?

 

 

Jennifer Senior holder foredrag om moderne barneoppdragelse.

FOTO: Ryan Lash

 

 

Forfatteren mener det er trekk ved det moderne samfunnet gjør at dagens foreldre opplever kostnadene ved å ha barn som tyngre enn før.

Å ha høyere forventninger til hva livet og barna skal gi oss, og være vant til å shoppe i livsstiler og se på selvutvikling og lykke som personlige rettigheter, gjør oss dårlig forberedt på den langvarige selvoppofrelsen det å oppdra barn krever, hevder hun. Dessuten skal dagens foreldre forholde seg til at barns status har skutt i været med rakettfart, poengterer en anmelder i London Review of Books.

 

ECONOMICALLY USESLESS, BUT EMOTIONALLY PRICELESSSosiologen Viviana Zelizer om dagens barn

Helt frem til andre verdenskrig jobbet også barn i vestlige land på jordene og fabrikkene og bidro til familiens økonomi. I dag er de familiens fremste "kjæledyr", påpeker Jennifer Senior, og siterer sosiologen Viviana Zelizer, som mener barn er blitt "economically usesless, but emotionally priceless."

 I vår tid er det å være mamma og pappa blitt et perfeksjonistisk prosjekt vi bruker uendelig tid og penger på, til tross for at vi ikke aner hva vi forbereder de håpefulle på, i en global verden der fremtiden fremstår som rimelig ukjent.

Slutte å stresse og være mer hands-off, er Seniors resept. Senk forventningene til hva du trenger å gi barna dine, og hva du egentlig forventer at de skal gi deg. Å ta mål av seg til å oppdra lykkelige barn, er å legge lista altfor høyt, mener hun. En byrde å pålegge seg selv som forelder, og en byrde for barn alltid å skulle være glade. Sett istedet din lit til at barna opplever lykke gjennom din kjærlighet og ting de opplever og mestrer.

Se Senior snakke om hvorfor så mange av dagens foreldre sliter seg ut på nettstedet TED.

 

Casa Kaos

I boken Godt nok for de svina som slo ned som en bombe i vår, skriver toppleder Anita Krohn Traaseth ikke bare om ledelse, men også om en familie som spiser middag ved kjøkkenbenken. Filosofien om at innsatsen hennes får være god nok, gjelder også overfor barna.

Boken ligger på spisebordet til frilansjournalisten Marte Frimand-Anda. Ved siden av en vase med visne blader og to sokker i en vannflaske. Tobarnsmoren skriver en av Norges mest leste mammablogger, kalt Casa Kaos.

I huset på Raufoss har barnerommet umalt brystpanel og grønn tapet, badet rosa baderomsplater og vinduene fettmerker etter små fingre. Fireåringen Rasmus har akkurat kommet hjem fra barnehagen og balanserer på toppen av et høyt klatrestativ i stuen. Tre år gamle Pernille går fortsatt rundt i uteskoene da hun får stukket en middagsbrødskive i hånden.

 

 

Rasmus + Pernille + en pappeske = rotete, men gøy!

FOTO: Monica Strømdahl

 

- Sånn er det i Casa Kaos, konstaterer pappa Sjur Frimand-Anda tørt, mens han prøver å lage leke-armringer av noen plastposer: - Svøm eller dø.

 

Sluttet å pynte cupcakes'ene

Da hun innså at hun ble utslitt av sine egne forventninger og tanken på hva alle andre skulle synes, gravla Marte Frimand-Anda fasaden. Sluttet å pynte cupcakes'ene og utsatte oppussingen.

 Men da hun innrømmet i et intervju i dagbladet.no at hun syntes det var kjedelig å bygge Lego, ble det ramaskrik. Da hun blogget at hun prøvde å få datteren til å leke selv, sånn at hun kunne sitte med en kaffekopp og en avis på lekeplassen, fikk hun kritikk.

- I starten sa leserne rett ut at de syntes jeg var en forferdelig mor. De kunne ikke fatte at jeg kunne ha ansvaret for to barn. Men noe har endret seg de siste to årene. Nå er det mer lov å gjøre ting litt annerledes, opplever bloggeren, som har fire tusen lesere hver dag, og opplever at leseren ønsker noe de kan identifisere seg med.

 

- MANGE OPPDRAR BARNA SÅ RIKTIG AT DET BLIR FEIL 

Marte Frimand-Anda kaller huset sitt Casa Kaos. Bli med på omvisning hjemme hos familien som har bestemt seg for å ikke bry seg om fasaden.

 

 

Slipper barna fri

Hun og ektemannen har lagt lista ned med tanke på hvor mye de følger opp ungene, og på hvor sikkerhetsorientert de skal være. I Casa Kaos er de for bilbelter, redningsvest og nett på trampolinen. Utover det, har Rasmus og Pernille frie tøyler.

De bestemmer selv hvor høyt de vil klatre og hvor fort de vil løpe. I helgene setter foreldrene på sønnen en sykkelhjelm, og så ser de ikke mer til ham. Fireåringen får henge med kompisene og leke fritt i nabolaget. I stedet for å fotfølge ham, har foreldrene prentet inn trafikkreglene.

- Hva han gjør ute, vet jeg egentlig ikke. Men han kommer nå hjem når han blir sulten, ler Marte, som er opptatt av å gi barna den friheten hun hadde som liten.

 

 

Fire år gamle Rasmus får sparkesykle fritt i nabolaget på Raufoss. Foreldrene stoler på at han passer seg for biler.

FOTO: Monica Strømdahl

 

 

- Det har skjedd utrolig mye med barndommen på bare én generasjon, som det er verdt å tenke over. Personlig synes jeg trygghetstyrraniet har gått altfor langt. Vi ønsker ikke å fortelle barna våre at verden er farlig. Våre grenser går ved alvorlig skade, ikke ved en brukket arm. Likevel har ingen av dem skadet seg, og de er veldig motoriske.

 

Går i barnehagen i badedrakt

En av de setningene Sjur sier oftest, er: "Det klarer du selv". Han og Marte sitter sjelden på gulvet og leker. Om morgenen kler Pernille på seg selv, og kommer gjerne i barnehagen i strømpebukse og badedrakt. Blir det konflikter, prøver de voksne å la barna ordne opp egenhånd. Når de blir eldre, må de gjerne begynne på fritidsaktiviteter - så lenge de kommer seg dit selv.

- Får dere aldri dårlig samvittighet?

Sjur og Marte rister på hodet.

- Min opplevelse er at barn er flinke til å si fra når de trenger oppmerksomhet, sier Sjur. - Vi forventer noe av dem, prøver å lære dem gode verdier og gir dem masse kjærlighet. Men jeg synes ikke det er riktig at foreldre skal legge alt til rette og sette barna i sentrum for livene sine. Alt kan ikke være pedagogisk rett. Vi kan også dra på skogstur, men de beste helgene er i grunnen når vi bare er hjemme, ungene løper ut og inn hos naboen, og vi voksne kan synke hen med en bok i sofaen.

 

 

Sjur og Marte Frimand-Anda lar barna løpe fort og klatre høyt. -Jeg tror det er viktig å sile ut støyen fra alle rådene og følge hjertet sitt, sier Marte.

FOTO: Monica Strømdahl

 

 

- Frykter dere at dere ikke ruster barna godt nok for fremtiden?

- I våre øyne er det akkurat det vi gjør, sier Marte. - Våre barn får prøve og feile, teste ut ting og ordne opp selv. Mange barn i dag får ikke lov til å kjenne på vanskelige følelser. De skal slippe å kjede seg, være lei seg eller sinte. Hvilke redskaper har de da til å møte voksenlivet, hvis foreldrene har gått foran og ryddet unna alt det vonde? Jeg tror grunnen til at mange foreldre er så slitne i dag, er at de gjør foreldrerollen vanskeligere enn den er.

 

EKSPERTENS HJERTESUKK

- Livet har ikke sikkerhetsnett

Sosialantropolog og Aftenposten-spaltist Thorgeir Kolshus mener man skal være modig for å tørre å stå for en mer avslappet barneoppdragelse i Norge.

- Det går fortsatt an å si med en viss troverdighet at en lar barna sine klatre i trær, fordi de lærer seg å beregne risiko. Men ikke å følge dem tett opp er veldig uglesett, i en tid der det gjelder å finne ut hvor akkurat ditt barns talent er begravd. Dagens barn skal ikke bli sitt beste, de skal bli best. Derfor eksponerer vi dem for ti ulike idretter og fire kunstarter. Noe annet er nærmest et uttrykk for dårlig omsorgsevne.

 

 

SELV PÅ VÅLERENGA PÅ OSLO ØST ER FORELDRENE BEKYMRET FOR AT TOMATSUPPEN PÅ SFO IKKE ER LAGET FRA BUNNEN AVSosialantropolog Thorgeir Kolshus

- Hvorfor er vi blitt så redde for å gjøre feil og ikke være nok tilstede?

- Med barn følger kaos og bekymringer. Da tror jeg vi får behov for å kontrollere det lille vi kan. I håp om at det rette svaret skal finnes, søker vi forskningsbasert kunnskap og mister tiltroen til egen vurderingsevne.

Å finne frem til den rette solkremen og den sunneste maten signaliserer til omverdenen at en har kunnskap om det beste for barna sine, og råd til å kjøpe det. Slik viser du både sosial tilhørighet og at du er en god forelder.

 

De reddeste får sette standarden

Sosialantropologen mener profesjonaliseringen av foreldrerollen sammen med sterke, kommersielle krefter driver oss ut i ytterligheter.

- Unger flest er veldig tilpasningsdyktige. Du skal legge alvorlige hindringer i veien for å ødelegge dem. Likevel er bekymringen på barns vegne blitt den nye målestokken på vår moral.

I dag er du en god forelder dersom du hele tiden ser barnet ditt, og forutser hvor det kan komme til å skade seg. Selv på Vålerenga på Oslo øst, der jeg bor, er foreldrene bekymret for at tomatsuppen på SFO ikke er laget fra bunnen av. I dag er det de galeste og mest bekymrede blant oss som får sette standarden. Nå må noen rope varsku: Du dreper ikke barnet ditt med posesuppe!

Trebarnsfaren er mer bekymret over at barn i dag har så liten tid alene, uten voksnes overoppsyn.

- Hva skjer når de ikke lenger får tid til å oppleve at de ikke mestrer ting, og må finne nye løsninger selv? Til å oppdage at de holder på å gjøre noe dumt, og dermed få sjansen til å stoppe seg selv i tide? Barn trenger å erfare at det ikke alltid er noen som hjelper eller korrigerer dem. At livet ikke er utstyrt med et sikkerhetsnett.

 

Vil du dele ditt kaotiske familieliv eller din uperfekte ferie med Aftenpostens lesere? Merk bildene med #prosjektuperfekt og del dem på Instagram, Facebook eller Twitter.

 

 

rettssikkerhet en illusjon?

http://barnasombud.wordpress.com/2013/02/02/kampen-om-barnets-beste-er-rettsikkerhet-i-barnevernssaker-mer-enn-en-illusjon/

Her er kun noen få avsnittklipt ut. Les hele! :)

 


(5) Eksempel fem er fra en student som fokuserer på om-sorgsovertakelser og rettssikkerhet:
?Det er uforståelig at rettsstaten Norge ser ut til å tillate brudd på rettssikkerheten for barn, selv om slike brudd kan doku-menteres. I dag lider barn, og påføres livsvarige skader ved om-sorgsovertakelser som ikke skulle ha vært gjort. Svaret på henven-delser til høyere instanser er ?vi kan ikke gå inn på enkeltsaker?.

 

 

Fagpersoner, engasjert av bvt, føler seg forpliktet til å gi det produk-tet som blir forventet. Millioner kroner går med som burde brukes til målrettede tiltak for å bedre barns heimemiljø. Hva skal til for å vekke de ansvarlige myndighetene??
(6) Det sjette eksemplet fokuserer på ytringsfrihet for barn og foreldre:
?Barnevernet gir foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn munnkurv i samvær med dem. Forledre kan ikke snakke fritt til sine barn. Ikke kan de si det ene og ikke kan de si det andre. Det er ofte opp til kommunens forgodtbefinnede til enhver tid hva foreldre kan si og hva de ikke kan si. Mange barn stiller spørsmål på direkten til sine foreldre. Foreldre må jo besvare disse etter beste evne på sparket. Det er ikke riktig å lære barn å forakte sin egen historie i forhold til foreldrene. Det strider mot barnets beste og EMK. Identi-
18

tetsutviklingen og respekten for barnets historie tilsier at barn må gis en riktig oppfatning av sine foreldre. Det kan de ikke få ved at bar-nevernet pålegger munnkurv.?

 

Kvilhaug (2006) utdyper hattebyttet slik med et eksempel: ?Jeg skal illustrere omfanget: En psykolog i Nordfjordeid opplyste i 2001 at hun hadde fått cirka 40 saker som betalt sakkyndig for bar-nevernet og cirka 50 saker som sakkyndig medlem av to forskjellige fylkesnemnder. Vel ett år senere hadde hun hatt ytterligere elleve oppdrag for barnevernet og fem for fylkesnemnd, hun hadde dessuten vært fagkyndig medlem i herredsrett. Kan man ha tillit til at en psy-kolog som har så mange oppdrag for barneverntjenester som foran-nevnte eksempel viser, av stor økonomisk betydning for vedkommen-de psykolog, vil gi eller er i stand til å gi den private part i en barne-vernssak en saklig og rettferdig behandling? Vil ikke de fleste tro at slike psykologer gir barnevernet medhold i bortimot 100 prosent av sakene, og er det ikke nettopp det disse psykologene i praksis gjør? NOTE 1. Er det noen som tror at en psykolog som stemmer mot bar-nevernet, har særlig mulighet for å få et oppdrag for barnevernet senere? ?
Kvilhaugs forslag
Kvilhaugs forslag til bedring av rettssikkerheten til den private part er:?For å gi de private parter i en barnevernssak muligheter for en rettferdig rettergang er det nødvendig å lage vanntette skott mel-
25
lom de psykologene som tar oppdrag for barnevernet og de som på-tar seg å være sakkyndig meddommer for domstolene eller fylkes-nemndene. Karantenetiden bør være minst ti år i begge retningene. Psykologene bør måtte velge om de vil ta oppdrag for barnevernet eller være sakkyndig medlem av fylkesnemnder og domstoler, og det valget må de stå på. 

 

 

Foreldreopprøret

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Foreldreopproret-7624562.html#.U9JpPvl_t59

 

 

 

Foreldreopprøret

Nå er vi lei av å være perfekte foreldre. Endelig er det greit å spise pizza foran TV.

- I dag skal vi se på Shrek. Og jeg klarer å skru på TV-en!

Fire år gamle Ea rigger seg fornøyd til i sofaen i den brune tomannsboligen i Asker. Mamma Tuva Jorfald dekker salongbordet. Tomater, salat, avokado, ketchup og en varm, nystekt Grandiosa. Vær så god: middagen er servert!

- Vi spiser stort sett her hver dag, medgir singelmammaen, som holder ferdigmatfanen høyt. Pølser, taco og Fjordland, som tilbereder seg selv mens hun får seg ti minutter i en hagestol. Hos dem funker ikke potetmiddag på kjøkkenet.

- Ea og jeg var så slitne etter dagen at det ble kastet mat, skreket og hylt. I stua snakker vi om det vi ser på skjermen mens vi spiser. Barn tåler en del pølser, fiskekaker og TV-titting. De tåler det utrolig mye bedre enn de tåler mødre som dør av hjerteinfarkt på grunn av stress!

 

Nok nå

Dagens foreldre kjører hit. Fakter dit. Leser høyt. Synger falskt. Bygger Lego. Tegner prinsesser. Før vi teller til ti, på norsk og engelsk, og legger ferien til en dyr dyrepark.

I sin nyeste bok Født feminist spør forfatter Marta Breen om vi er blitt en generasjon som er så opptatt av å være gode foreldre at vi tror vi må være ungenes lekekamerater, og frykter at det ikke teller som samvær å være i samme rom som dem, med mindre vi sitter på gulvet og pusler.

 

 

Når mamma setter seg ved PC-en, vet Ea og hunden Tom at hun er utilgjengelig for en stund.

FOTO: Monica Strømdahl

 

I mange år har bokhandler og medier pepret oss med gode oppdragerråd og det siste innen pedagogiske modeller, mens mammanettforumene har gjort foreldreskap til en olympisk gren. Nå mener mange det er gått for langt.

Kunsten å overleve

Opprøret har startet, både i Norge og andre land. Kjendiser, forfattere og bloggere, som Gunhild Dahlberg, Heidi Linde, og Suzanne Aabel, har alle opponert mot de mange kravene til dagens foreldre. Særlig til mammaer.

 I fjor skrev skuespilleren Henriette Steenstrup boka Verdens beste mamma - not, og slo et slag for å legge lista litt lavere. En blogg som Antisupermamma handler ikke om rosa prinsessekaker og søte barnesmil, men om mislykkede Toro-saker og kunsten å overleve.

Selv den norske stat ser ut til å synes at nok er nok.

 I en artikkel på nettsidene sine skriver Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet: "Vi har fått en foreldregenerasjon som gjør alt for sine barn, på en måte som undergraver barnas autonomi og individualitet, heller enn å styrke den. Da skjer det paradoksale at foreldrene gjør sine barn en bjørnetjeneste i bestrebelsen etter å være gode foreldre. Resultatet blir barn og unge som har urealistisk høye forestillinger om seg selv, og uforholdsmessig lite repertoar til å takle de naturlige påkjenningene og belastningene som livet byr på."

- Fritt tolket: Barn som får full oppmerksomhet hele tiden, kan komme til å bli ufyselige folk, sier Tuva Jorfald.

 

Gjør som pappaen til Alberg Åberg

NRK-journalisten er en av dem som sier stopp en halv. Til høsten kommer hun med boken Singelmammas guide - ikke til lykke, men til hvordan ha det ganske fint, ved å slappe av litt mer og senke ambisjonene.

Etter fire år som alenemor har Tuva kommet til at det må være lov å lese avisen i sofaen etter middag, mens datteren ser mer TV eller leker for seg selv. Når hun setter seg foran PC-en med lesebriller og er pappaen til Albert Åberg, vet Ea at hun er utilgjengelig for en stund.

For uten egotid (de sekundene man får lov å sitte alene på do teller ikke!), er ikke Tuva noen god mor. Da kjennes det bare som om hun vasser rundt i en skog av rot, matpakker og handleposer og lurer på hvor hun selv er blitt av.

- Jeg tror at det å ha et liv utenom barna gjør en til en bedre forelder. Så kan man heller være helt  etterpå, sier hun.

BARN SOM FÅR FULL OPPMERKSOMHET HELE TIDEN, KAN KOMME TIL Å BLI UFYSELIGE FOLKTuva Jorfald

Hun og datteren har hatt noen liksom-hyggelige søndagsturer til Frognerparken som ble mislykket, fordi Tuva var sliten og Ea grinete. Nå flater de heller ut, hvis Tuva er helt kjørt.

- Noen helger tilbringer vi store deler av tiden i sofaen, med kakao og Non stop. Jeg får masse likes når jeg poster sånt på Facebook. Jeg tror mange synes det er deilig å høre at det er flere som ikke har vært i skogen og lært barna navn på planter og dyr.

 

Dropper det uviktige

- Får du aldri dårlig samvittighet?

- Egentlig ikke. Jeg vet at datteren min kjenner seg elsket, og Ea og jeg gjør masse fint sammen også, med PC og mobil fullstendig av. Da får det være greit at jeg kommer heseblesende med ferdigmat fra McDonalds eller en pose ostepop til sommerfesten i barnehagen, innimellom glemmer turdagen og gang på gang får karnevalsjokk rett før jeg skal legge meg.

For meg handler det å være en god mor om å være tilstede og gi av seg selv når det gjelder, ikke om å sitte sur og sliten på et teppe og briefe med hjemmelaget mat. Alle må få gjøre det som gir dem noe, men noen sliter seg ut på å skulle klare alt. Det gjelder ikke å kaste bort tiden på det vi tror forventes av oss. Mye av det handler bare om fasade.

 

All joy and no fun

En annen som mener moderne foreldre er på ville veier, er Jennifer Senior, prisbelønt journalist og redaktør i New York Magazine. Etter å ha intervjuet middelklasseforeldre over hele USA, ga hun i vår ut boka All Joy and No Fun: The Paradox of Modern Parenthood,som raskt ble en bestselger. Hvis barn er livets største lykke, spør Senior, som kommer på norsk i september, hvorfor opplever så mange det som en krise å være forelder?

 

 

Jennifer Senior holder foredrag om moderne barneoppdragelse.

FOTO: Ryan Lash

 

 

Forfatteren mener det er trekk ved det moderne samfunnet gjør at dagens foreldre opplever kostnadene ved å ha barn som tyngre enn før.

Å ha høyere forventninger til hva livet og barna skal gi oss, og være vant til å shoppe i livsstiler og se på selvutvikling og lykke som personlige rettigheter, gjør oss dårlig forberedt på den langvarige selvoppofrelsen det å oppdra barn krever, hevder hun. Dessuten skal dagens foreldre forholde seg til at barns status har skutt i været med rakettfart, poengterer en anmelder i London Review of Books.

 

ECONOMICALLY USESLESS, BUT EMOTIONALLY PRICELESSSosiologen Viviana Zelizer om dagens barn

Helt frem til andre verdenskrig jobbet også barn i vestlige land på jordene og fabrikkene og bidro til familiens økonomi. I dag er de familiens fremste "kjæledyr", påpeker Jennifer Senior, og siterer sosiologen Viviana Zelizer, som mener barn er blitt "economically usesless, but emotionally priceless."

 I vår tid er det å være mamma og pappa blitt et perfeksjonistisk prosjekt vi bruker uendelig tid og penger på, til tross for at vi ikke aner hva vi forbereder de håpefulle på, i en global verden der fremtiden fremstår som rimelig ukjent.

Slutte å stresse og være mer hands-off, er Seniors resept. Senk forventningene til hva du trenger å gi barna dine, og hva du egentlig forventer at de skal gi deg. Å ta mål av seg til å oppdra lykkelige barn, er å legge lista altfor høyt, mener hun. En byrde å pålegge seg selv som forelder, og en byrde for barn alltid å skulle være glade. Sett istedet din lit til at barna opplever lykke gjennom din kjærlighet og ting de opplever og mestrer.

Se Senior snakke om hvorfor så mange av dagens foreldre sliter seg ut på nettstedet TED.

 

Casa Kaos

I boken Godt nok for de svina som slo ned som en bombe i vår, skriver toppleder Anita Krohn Traaseth ikke bare om ledelse, men også om en familie som spiser middag ved kjøkkenbenken. Filosofien om at innsatsen hennes får være god nok, gjelder også overfor barna.

Boken ligger på spisebordet til frilansjournalisten Marte Frimand-Anda. Ved siden av en vase med visne blader og to sokker i en vannflaske. Tobarnsmoren skriver en av Norges mest leste mammablogger, kalt Casa Kaos.

I huset på Raufoss har barnerommet umalt brystpanel og grønn tapet, badet rosa baderomsplater og vinduene fettmerker etter små fingre. Fireåringen Rasmus har akkurat kommet hjem fra barnehagen og balanserer på toppen av et høyt klatrestativ i stuen. Tre år gamle Pernille går fortsatt rundt i uteskoene da hun får stukket en middagsbrødskive i hånden.

 

 

Rasmus + Pernille + en pappeske = rotete, men gøy!

FOTO: Monica Strømdahl

 

- Sånn er det i Casa Kaos, konstaterer pappa Sjur Frimand-Anda tørt, mens han prøver å lage leke-armringer av noen plastposer: - Svøm eller dø.

 

Sluttet å pynte cupcakes'ene

Da hun innså at hun ble utslitt av sine egne forventninger og tanken på hva alle andre skulle synes, gravla Marte Frimand-Anda fasaden. Sluttet å pynte cupcakes'ene og utsatte oppussingen.

 Men da hun innrømmet i et intervju i dagbladet.no at hun syntes det var kjedelig å bygge Lego, ble det ramaskrik. Da hun blogget at hun prøvde å få datteren til å leke selv, sånn at hun kunne sitte med en kaffekopp og en avis på lekeplassen, fikk hun kritikk.

- I starten sa leserne rett ut at de syntes jeg var en forferdelig mor. De kunne ikke fatte at jeg kunne ha ansvaret for to barn. Men noe har endret seg de siste to årene. Nå er det mer lov å gjøre ting litt annerledes, opplever bloggeren, som har fire tusen lesere hver dag, og opplever at leseren ønsker noe de kan identifisere seg med.

 

- MANGE OPPDRAR BARNA SÅ RIKTIG AT DET BLIR FEIL 

Marte Frimand-Anda kaller huset sitt Casa Kaos. Bli med på omvisning hjemme hos familien som har bestemt seg for å ikke bry seg om fasaden.

 

 

Slipper barna fri

Hun og ektemannen har lagt lista ned med tanke på hvor mye de følger opp ungene, og på hvor sikkerhetsorientert de skal være. I Casa Kaos er de for bilbelter, redningsvest og nett på trampolinen. Utover det, har Rasmus og Pernille frie tøyler.

De bestemmer selv hvor høyt de vil klatre og hvor fort de vil løpe. I helgene setter foreldrene på sønnen en sykkelhjelm, og så ser de ikke mer til ham. Fireåringen får henge med kompisene og leke fritt i nabolaget. I stedet for å fotfølge ham, har foreldrene prentet inn trafikkreglene.

- Hva han gjør ute, vet jeg egentlig ikke. Men han kommer nå hjem når han blir sulten, ler Marte, som er opptatt av å gi barna den friheten hun hadde som liten.

 

 

Fire år gamle Rasmus får sparkesykle fritt i nabolaget på Raufoss. Foreldrene stoler på at han passer seg for biler.

FOTO: Monica Strømdahl

 

 

- Det har skjedd utrolig mye med barndommen på bare én generasjon, som det er verdt å tenke over. Personlig synes jeg trygghetstyrraniet har gått altfor langt. Vi ønsker ikke å fortelle barna våre at verden er farlig. Våre grenser går ved alvorlig skade, ikke ved en brukket arm. Likevel har ingen av dem skadet seg, og de er veldig motoriske.

 

Går i barnehagen i badedrakt

En av de setningene Sjur sier oftest, er: "Det klarer du selv". Han og Marte sitter sjelden på gulvet og leker. Om morgenen kler Pernille på seg selv, og kommer gjerne i barnehagen i strømpebukse og badedrakt. Blir det konflikter, prøver de voksne å la barna ordne opp egenhånd. Når de blir eldre, må de gjerne begynne på fritidsaktiviteter - så lenge de kommer seg dit selv.

- Får dere aldri dårlig samvittighet?

Sjur og Marte rister på hodet.

- Min opplevelse er at barn er flinke til å si fra når de trenger oppmerksomhet, sier Sjur. - Vi forventer noe av dem, prøver å lære dem gode verdier og gir dem masse kjærlighet. Men jeg synes ikke det er riktig at foreldre skal legge alt til rette og sette barna i sentrum for livene sine. Alt kan ikke være pedagogisk rett. Vi kan også dra på skogstur, men de beste helgene er i grunnen når vi bare er hjemme, ungene løper ut og inn hos naboen, og vi voksne kan synke hen med en bok i sofaen.

 

 

Sjur og Marte Frimand-Anda lar barna løpe fort og klatre høyt. -Jeg tror det er viktig å sile ut støyen fra alle rådene og følge hjertet sitt, sier Marte.

FOTO: Monica Strømdahl

 

 

- Frykter dere at dere ikke ruster barna godt nok for fremtiden?

- I våre øyne er det akkurat det vi gjør, sier Marte. - Våre barn får prøve og feile, teste ut ting og ordne opp selv. Mange barn i dag får ikke lov til å kjenne på vanskelige følelser. De skal slippe å kjede seg, være lei seg eller sinte. Hvilke redskaper har de da til å møte voksenlivet, hvis foreldrene har gått foran og ryddet unna alt det vonde? Jeg tror grunnen til at mange foreldre er så slitne i dag, er at de gjør foreldrerollen vanskeligere enn den er.

 

EKSPERTENS HJERTESUKK

- Livet har ikke sikkerhetsnett

Sosialantropolog og Aftenposten-spaltist Thorgeir Kolshus mener man skal være modig for å tørre å stå for en mer avslappet barneoppdragelse i Norge.

- Det går fortsatt an å si med en viss troverdighet at en lar barna sine klatre i trær, fordi de lærer seg å beregne risiko. Men ikke å følge dem tett opp er veldig uglesett, i en tid der det gjelder å finne ut hvor akkurat ditt barns talent er begravd. Dagens barn skal ikke bli sitt beste, de skal bli best. Derfor eksponerer vi dem for ti ulike idretter og fire kunstarter. Noe annet er nærmest et uttrykk for dårlig omsorgsevne.

 

 

SELV PÅ VÅLERENGA PÅ OSLO ØST ER FORELDRENE BEKYMRET FOR AT TOMATSUPPEN PÅ SFO IKKE ER LAGET FRA BUNNEN AVSosialantropolog Thorgeir Kolshus

- Hvorfor er vi blitt så redde for å gjøre feil og ikke være nok tilstede?

- Med barn følger kaos og bekymringer. Da tror jeg vi får behov for å kontrollere det lille vi kan. I håp om at det rette svaret skal finnes, søker vi forskningsbasert kunnskap og mister tiltroen til egen vurderingsevne.

Å finne frem til den rette solkremen og den sunneste maten signaliserer til omverdenen at en har kunnskap om det beste for barna sine, og råd til å kjøpe det. Slik viser du både sosial tilhørighet og at du er en god forelder.

 

De reddeste får sette standarden

Sosialantropologen mener profesjonaliseringen av foreldrerollen sammen med sterke, kommersielle krefter driver oss ut i ytterligheter.

- Unger flest er veldig tilpasningsdyktige. Du skal legge alvorlige hindringer i veien for å ødelegge dem. Likevel er bekymringen på barns vegne blitt den nye målestokken på vår moral.

I dag er du en god forelder dersom du hele tiden ser barnet ditt, og forutser hvor det kan komme til å skade seg. Selv på Vålerenga på Oslo øst, der jeg bor, er foreldrene bekymret for at tomatsuppen på SFO ikke er laget fra bunnen av. I dag er det de galeste og mest bekymrede blant oss som får sette standarden. Nå må noen rope varsku: Du dreper ikke barnet ditt med posesuppe!

Trebarnsfaren er mer bekymret over at barn i dag har så liten tid alene, uten voksnes overoppsyn.

- Hva skjer når de ikke lenger får tid til å oppleve at de ikke mestrer ting, og må finne nye løsninger selv? Til å oppdage at de holder på å gjøre noe dumt, og dermed få sjansen til å stoppe seg selv i tide? Barn trenger å erfare at det ikke alltid er noen som hjelper eller korrigerer dem. At livet ikke er utstyrt med et sikkerhetsnett.

 

Vil du dele ditt kaotiske familieliv eller din uperfekte ferie med Aftenpostens lesere? Merk bildene med #prosjektuperfekt og del dem på Instagram, Facebook eller Twitter.

 

 

Kurses i foreldrehjelp

http://www.smp.no/nyheter/alesundogomland/article237332.ece

Kurses i foreldrehjelp

Hva er lurt å gjøre når du kommer sliten hjem fra jobb, med fulle bæreposer i hendene, uferdig middag og tre barn som roper på oppmerksomheten din?

Hvordan mener du foreldre bør oppdra barna sine? Si din mening under !

Slike og mange andre konkrete problemstillinger skal det bli lettere å få gode svar på, rundt om i de sunnmørske familiehjem.

Nylig ble 11 nye instruktører sendt av gårde fra det statlige barnevernet Bufetat på Sunnmøre.

De siste tre årene har rundt 60 lokale førskolelærere, barnevernspedagoger og andre fagpersoner der fått spesialopplæring i foreldreveiledning.

Sju av ti vil ha hjelp

Nylig ble det kjent at sju av ti norske foreldre vil ha hjelp til å oppdra barna.

I en Infact-undersøkelse utført på oppdrag for VG, svarte hele 72 prosent at man bør gå på foreldrekurs første gang man blir mamma eller pappa.

Lavterskeltilbud om kurs til foreldre med barn i alderen 0 til 18 år, finnes imidlertid allerede.

? Vi har drevet med dette siden 2007, og har lært opp instruktører i 14 av de 17 kommunene vi dekker, forteller Gro Liljedahl Nærø, seniorrådgiver i Bufetat på Sunnmøre.

Der har avdelingen fagteam og fosterhjemstjeneste ansvaret for å kurse veiledere i programmet ICDP, som står for International Child Development Program.

I korthet handler dette om hvordan den voksne skal være for at barnet skal lære, trives og utvikle seg.

Forebygging og stress

? Dette er et helsefremmende og forebyggende tilbud til alle foreldre. Målsettingen er å forebygge psykososiale vansker gjennom å støtte og styrke foreldrene i deres omsorgsrolle, forklarer Nærø.

Hun skjønner godt at mange foreldre ønsker slike typer kurs velkomne.

? Vi lever i en tid med travelhet og stress, der tradisjonelle familieformer med stort nettverk ikke er de samme som før. Samtidig er utdanningsnivået økende. Mange nordmenn er svært interesserte i å kurse seg for å lære nye ting, sier hun.

Hvordan hjelpen blir gitt, varierer rundt om i kommunene. Noen steder tilbys det egne kurs med gruppesamlinger for foreldre, andre plasser er det ansatte i barnehager og barnevernsinstitusjoner som blir opplært.

Dette både for å kunne gi gode råd til foreldrene, og selv kunne bli flinkere i sine egne roller som omsorgspersoner for barn.

Flere gode dager

? Mye av tanken er at foreldre skal gjøre mer av det som er bra. Vise hvor glad de er i barna sine, være interessert i det de er opptatt av, lære dem ting og ta vare på de små stundene. Rett og slett gi barna flere gode dager, sier veileder Aina Kvalsund.

Hun jobber i barnevernet i Herøy, der de har hatt eget kurs for nybakte mødre.

? Å diskutere konkrete problemstillinger i grupper ledet av en kompetent fagperson er ofte bedre enn å søke svar på nettet eller i en bok, mener foreldreveilederne.

De understreker at foreldre flest gjør en god jobb med barna sine, og ønsker ikke å dytte på disse dårlig samvittighet.

? Her er det er snakk om små ting og bevisstgjøring. Heller ingen av oss er perfekte foreldre, sier de.

 

Tanker fra en bvp-pedagog

Håkon Rian Ueland 2012, hueland@gmail.com.

 

Det er to år siden jeg skrev dette. Merk at jeg skriver om en ideell sak - slik jeg skulle ønske det var. Det er nok ikke slik nødvendigvis i alle saker.


Mye er sagt om problemer med barnevernet.

 

Jeg vil starte med noen tanker rundt rutiner på etbarnevernskontor; hvordan man kan legge opp en sak slik at både barn ogforesatte blir ivaretatt. Dette vil innebære endringer i systemene internt påkontoret, men også på et overordnet, systemisk plan.

 

En ideell sak

Når en bekymringsmelding blir mottatt av barnevernet sender BVinnkalling til møte til foreldrene. På møtet får foreldrene informasjon omderes rettigheter, de blir enige om hvor BV kan innhente informasjon, ogforeldrene får en liste over uavhengige bisitteresom kan bistå foreldrene - uten at det koster dem noe. Disse bisitterne erfagpersoner, primært barnevernspedagoger og sosionomer. De skal følge sakenhelt frem til en konklusjon blir trukket, og deres mandat er til enhver tid åsørge for at foreldrene forstår sine rettigheter og plikter, å sørge for at BVfølger lover og regler, og å være med på alle møter som foreldrene ønsker deskal være med på. I tillegg kan de hjelpe til med å skaffe foreldrenebehandling de selv ønsker ved å ta kontakt med rustjenesten, NAV,helsetjenesten osv.

 

Barnevernet bruker - etter aksept fra foreldrene - diktafon for å ta opp møtet. Referatetblir skrevet ut av BV-ets merkantilavdeling, og foreldrene får referatet for ågodkjenne det, samtidig som de kan komme med utfyllende bemerkninger der dettrengs. Dette skjer ved alle møter, og vil både trygge rettssikkerheten ogminske belastningen på BV-ets saksbehandlere, som slipper å skrive referat.

 

BV innhenter informasjon. All info de får tilbake blirkopiert og sendt foreldrene. ?Interne arbeidsdokumenter? og notater blir ikkeunntatt ? foreldrene får også disse ? en praksis lik den som eksisterer ihelsevesenet.

 

BV holder en løpende dialog med melder (særlig hvis dette eren instans som barnehage/skole/helsesøster) for å følge med på utviklingen iløpet av undersøkelsesfasen.

 

BV møter barnet sammen med foreldrene - på et passende,gjerne nøytralt sted (hverken hjemme eller på kontoret) for å høre barnets sak.Dette skal skje uavhengig av barnets alder og utvikling, og er et krav. I følgeBerit Skauges masteroppgave  fra 2010snakker ikke BV med barnet i 70 % av sakene. Avhengig av barnets alder ogutvikling vil det bli tildelt en talsperson. Alle barn skal ha advokat.

 

BV innkaller til et samarbeidsmøte med foreldrene, og medandre relevante etater (i atferdssaker: PPT/BUP/skole; ellers NAV, BV-ets egentiltaksavdeling osv.). I de tilfeller hvor familien har dårlig økonomi, skalbarnevernet samarbeide med NAV for å finne løsninger.

 

BV, foreldrene og barnet (evt. talspersonen) blir sammenenige om en strategi fremover.

 

BV forplikter seg til å følge opp at tiltaket fungerer, oginnkaller jevnlig til samarbeidsmøter.

 

Hvis det viser seg at omsorgsforholdene til barnet ikke erbekymringsverdig, avsluttes saken med et oppsummeringsmøte.

 

I saker som ender med omsorgsovertakelse følger en ekstern instans,for eksempel Familievernet, opp foreldrene for å kunne vurdere om tilbakeføringer mulig og ønskelig, og for å gi dem den hjelpen de trenger. Vi har kriseteamsom hjelper foreldre ved ulykker og dødsfall; noe tilsvarende bør finnes for desom mister sine barn ved omsorgsovertakelse.

 

For å bedre mulighetene for tilbakeføring bør Fylkesnemndainstrueres om at den skal vurdere eksisterende praksis for samvær. Slik det eri dag, hvor det er utstrakt bruk av svært sjeldent samvær, kan det vanskelig siesat det bidrar til å øke sjansene for vellykkede tilbakeføringer. Bruk avslektsplassering bør også skje i større grad enn i dag.

 

Tilsyn

Fra 2000 og frem til i dag vet vi at 52 fosterbarn har blittutsatt for overgrep. Hvor mange som vi ikke kjenner til, er usikkert. ITrondheim fant kommunerevisjonen at 14 av 16 fosterhjem manglet politiattest. Ikkealle enslige mindreårige asylsøkere har tilsynsførere, heller ikke allefosterbarn.

 

Vi  få på plasset system som trygger denne sårbare gruppen! Det må kreves at kommunene harinnhentet vandelsattest før noen kan bli fosterforeldre, at PRIDE-kurs harblitt gjennomført, og at barna jevnlig blir fulgt opp av kompetentetilsynsførere.

 

Foreldreskolen

Jeg foreslår at alle foreldre får tilbud om å ta foreldreskolenrett etter fødsel. Denne tilbys på foreldrenes morsmål, og dekker alle aspekterved å ha omsorg for barn. Ernæring, psykologi, oppdragelse, grensesetting,rettigheter i det offentlige osv. Opplæringen skal ta høyde for kulturelleforskjeller blant forskjellige etniske grupper.

 

Det skal ikke være noe straff for å la være å ta skolen, mengod markedsføring som viser fordelene ved å ta den. Brosjyrer, videoer oglignende som deles ut på svangerskapskontroller og hos legen, og som fortellerhvorfor det er lurt.

 

Selve kurset kan tenkes å være en kombinasjon av PRIDE og deevidensbaserte systemene som finnes (PMTO, MST, De Utrolige Årene) tilpassettil målgruppen. Meningen er ikke å tre en spesiell oppdragerstil ned over hodetpå foreldre, men å gi dem kunnskap om hva vi per i dag vet om funksjonelloppdragelse.

Autorisasjon

FO, fagforeningen for barnevernspedagoger, sosionomer ogvernepleiere har i lang tid kjempet for en autorisasjonsordning for sinemedlemmer. Dette må på plass.

Sakkyndige

Barnesakkyndig kommisjon, opprettet i 2010, skal gjennomføreen kvalitetskontroll av sakkyndige rapporter. Men er dette nok? En rekkesakkyndige har sin eneste inntekt fra barnevernet, andre har aldri hatt andreoppdragsgivere. Er det mulig for en sakkyndig å holde seg helt uavhengig nårlevebrødet hennes/hans avhenger av fortsatt oppdrag fra barnevernet? Jeg skulleønske at vi kunne fått en pool med sakkyndige, hvor barnevernet kunne få entilfeldig utvalgt person, og hvor barnevernet ikke hadde noe med avlønning ågjøre.

I tillegg trenger vi en reell klagemulighet som, imotsetning til Barnesakkyndig kommisjon, kan vurdere sannhetsgehalten iomstridte uttalelser.

Segregering av saker

Det er stor forskjell på barnevernssaker. De deles ofte inni trumfkort- og gråsonesaker.

 

I trumfkortsaker foreligger det ofte straffbare forhold, såsom misbruk, mishandling el. lignende. I gråsonesakene er det omsorgssviktgrunnet foreldrenes manglende evne til å gi adekvat omsorg som vanligvis erårsaken, og det er ikke lett å finne en enkel årsak; sakene blir dermed etpuslespill hvor foreldrenes psykiske helse, økonomi, boforhold og manglendeomsorgsevne trekkes inn.

 

Jeg foreslår at alle trumfkortsakene flyttes inn underpolitiet, hvor en avdeling som består av barnevernsfolk og politifolk jobbersammen. Da kan barnevernspedagogene trekke veksler på politietsetterforskningskompetanse, og omvendt kan politiet benytte seg av barnevernets kunnskapom barn.

Ettersom trumfkortsakene vanligvis involverer straffbareforhold, vil dette være en mer naturlig fordeling, samtidig som det vil gibedre resultater for barna.

Gråsonesakene bør forbli hos barnevernstjenesten.

 

Akuttovertakelser

I følge Mons Oppedal ved HiOA brukes akuttovertakelser istadig større grad. I disse sakene er det tilstrekkelig med signatur fraFylkesnemndas leder for å hente barna, etterfulgt av senere fullFylkesnemndsbehandling.

 

Vi trenger akuttovertakelser. Men det tar tid fra barnetblir overtatt til nemndsbehandling, og dette er et problem. Det kan væretraumatisk for barn å bli hentet av barnevern, ofte i samarbeid med politiet,og kjørt til fremmede. I tillegg hender det at barnevernet bruker det at ?barnet har funnet seg til rette i fosterhjemmet? som argument for fortsattplassering.

 

Det bør stilles krav om prioritert nemndsbehandling av slikesaker for å minske traumet. Der hvor barnevernet finner at det ikke er grunntil bekymring, skal barnet tilbakeføres like fort som det ble hentet ? det mesteffektive vil nok være om det er Fylkesnemndas leder som tar denne avgjørelsen,akkurat som det er ved selve akuttovertakelsen.

 

Det kunne kanskje vært på sin plass med en vurdering avFylkesnemndas rolle i samfunnet vårt. Er det til barnas beste, eller ville deha vært tjent med å gå inn i det ordinære rettssystemet? Kanskje heller en egenfamiliedomstol?

 

Fylkesnemnda

I vårt demokratiske samfunn er det vanlig at vi dømmes avvåre likemenn. Slik er det ikke i Fylkesnemnda. Lederen er jurist, fagkyndigmedlem er oftest psykolog, og det er bare ett legmedlem.

 

Å utvide Fylkesnemnda med to legmedlemmer til vil gi en merdemokratisk behandling.

           

Bakgrunn

For å gi litt bakgrunn for det jeg skriver over, har jegtatt med noen utdrag hentet fra ?Barn og unge i fosterhjem ? enkunnskapsstatus? av Elisabeth Backe-Hansen, Tine Egelund, Det NationaleForskningscenter for Velfærd og Toril Havik (2010), som kan lastes ned fra http://www.nova.no/id/22972.0.

 

Min bekymring ligger i at det ikke går bedre med deplasserte barna, og vi vet lite om hva som får det til å gå bra. Vi vet ogsåmye om at det er svært traumatisk å bli omsorgsovertatt, og at det er et storttraume for foreldrene og øvrig familie. Selvmordsraten blant barn tilknyttettiltak var åtte ganger så stor som blant andre barn i følge Norsk Institutt forBy og Regionsforskning (fra 1990-2002). 1391 foreldre i kontakt med BV tok sittliv i samme periode.

 

Kunnskapsstatusen sier:

 

Tendensen er også klar for barnog unge som har vært plassert. Som unge voksne utgjør de en gruppe som eruforholdsmessig dårlig stilt sosialt, uansett hvilket ?utfallsmål? som studeres.De har oppnådd dårligere skoleprestasjoner og et lavere utdanningsnivå, de eroftere arbeidsløse, har dårligere økonomi og helse (både somatisk ogpsykiatrisk), flere sosiale problemer (misbruk, kriminalitet osv.), og derisikerer oftere å dø i ung alder.

 

Som nevnt over, omhandlet demetodologisk akseptable studiene som ble inkludert i forskningsoversikten fra2003, ofte langvarige plasseringer. I disse i realiteten nesten permanenteplasseringene må man forvente at barna og ungdommene har vært utsatt forlangvarige belastninger på forhånd. Man må også konstatere at det over lang tidhar vært mulig å skape bedre utviklingsmuligheter for dem via samfunnetsinnsats. Langtidsplasseringer av barna og ungdommene makter imidlertid ikke åbringe dem opp på samme nivå som deres jevnaldrende. Samtidig kommerlangtidsplasserte barn og unge på linje med de få prosentene avbarnebefolkningen som er dårligst stilt. Dette er ikke et tilfredsstillenderesultat av en samfunnsinnsats som både er inngripende i forhold til barna ogderes familier, og som samtidig er svært ressurskrevende samfunnsmessig.Omvendt er fraværet av klare og målbare resultater naturligvis ikke i seg selvet argument for at plasseringer utenfor hjemmet bare helt unntaksvis bør finnested. De begrensede, positive effektene kan også tolkes som et uttrykk for atordinære plasseringstiltak ikke i tilstrekkelig grad imøtekommer de ekstrabehovene barna og ungdommene har når de plasseres.

 

?

 

Resultatene fraforskningsoversikten fra 2009 var:

 

·     Undersøkelsene som var metodisk akseptable,beskjeftiget seg med en lang rekke utviklingsutfall for de plasserte barna. Detgjaldt arbeid, inntekt, utdanning, avhengighet av offentlige ytelser,sykelighet, kriminalitet, tenåringsgraviditet, for tidlig død, psykiskelidelser og risiko for selvmordsforsøk.

 

·     Det generelle bildet som disse studiene fra 2003til 2009 tegner, stemmer meget godt overens med resultatene som ble rapporterti forskningsoversikten fra 2003. Plasserte barn og unge klarte seg dårligere i forholdtil alle de ovennevnte utfallsvariablene når de ble sammenliknet medbefolkningen som helhet, men også når de ble sammenliknet med barn som haddevokst opp under liknende livsvilkår uten å bli plassert.

 

·     Unge som opprinnelig ble plassert på grunn avantisosial atferd klarte seg spesielt dårlig sammenliknet med unge som bleplassert av andre årsaker.

 

·     Samlet peker studiene på at effektene av deplasseringstiltakene som tilbys barn og unge i både Norden og Storbritannia,ikke i tilstrekkelig grad kompenserer for problemene de har når de plasseres.

?

 

3.3.3 Hva innebærer resultatene?

Andersson (2009) har tidligerepublisert mer omfattende resultater om sitt utvalg, for eksempel når detgjelder familiedannelse, utdanningsnivå og fungering. Det viktigste resultatet i artikkelen fra 2009 var imidlertid at 11 avde 20 tidligere fosterbarna hadde fått vokse opp med en slik relasjon tilfosterforeldrene at disse senere representerte trygge tilknytningspersoner for dem.Dette hadde igjen sammenheng med at fosterforeldrene hadde gitt barna rom til å forsone seg med sinebiologiske foreldre. Dette er ikke et vanlig utfallsmål ifosterhjemsforskningen, hvor man ofte er mer opptatt av fordelinger knyttet tilutdanningsnivå, tilknytning til arbeidsmarkedet, avhengighet av offentligeoverføringer, kriminalitet mv.

BUFDIR oppfordrer til lovbrudd

https://www.facebook.com/advokatsylte?ref=tn_tnmn

 

 

http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/bufdir-oppfordrer-barnehageansatte-til-a-bega-lovbrudd


BUFDIR OPPFORDRER TIL LOVBRUDD

- motiverer barnehageansatte til å bryte lovbestemt taushetsplikt!

fb

Advokat Trond Wåland - 25.08.14 11:39 - mailto: trond@advokatsylte.no

Hvis du er bekymret for om et barn får god nok omsorg, bør du melde fra til barnevernet. En "dårlig magefølelse" skal være tilstrekkelig. Dette proklamerer BUFDIR på sin nettside, også overfor barnehageansatte som har taushetsplikt, uten å samtidig opplyse dem om forbudet de har til å gi videre opplysninger.

Barnehagen har etter dagens lovverk ikke lov til å kontakte barnevernet og gi informasjon ut fra dårlig magefølelse og bekymring. Det kreves mistanke om alvorlig omsorgssvikt. Det betyr at de ansatte i barnehagen ikke har lov til å bringe videre oppfatninger om ethvert avvik fra det den enkelte ansatte synes er greit.

 

Les resten av artikkelen her:  http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/bufdir-oppfordrer-barnehageansatte-til-a-bega-lovbrudd

Vi trenger et barnetilsyn

http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1738917.ece

 

Vi trenger et «barnetilsyn»

Du har mattilsyn. Jernbanetilsyn, helsetilsyn og luftfartstilsyn. Men når barna ikke lenger kan bo hos foreldrene sine kan hvem som helst bli fosterhjemskontrollør.

 

(Foto: Håkon Jacobsen)

FOTO: HÅKON JACOBSEN

Fakta tilsyn
Relaterte artikler:

- Skrekken er at det vil bli nye barnevernsskandaler fordi tilsynet med fosterhjemmene er så dårlig og tilfeldig, sier Hege Sundt, som har gått dagens ordning nærmere etter i sømmene.

- Det er jo det som er selve skrekken for oss som har jobbet med dette i mange år: At tilsynet er altfor tilfeldig slik at overgrep og sterk mistrivsel ikke blir avdekket. Vi risikerer igjen å få granskninger og skandaler, slik som vi opplevde i institusjonene.

Det sier Hege Sundt, forfatteren bak rapporten «Jeg husker ikke navnet hennes engang». Rapporten omhandler fosterbarns fortellinger om tilsynsførerordningen, og den er skrevet på oppdrag fra Landsforeningen for barnevernsbarn og Norsk Fosterhjemsforening. Sundt har selv vært generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening, en forening som er en pådriver for bedre kontroll med fosterhjemmene.

Bryter loven

Nesten 90 prosent av alle 10485 barnevernsbarn som er hentet ut av sine biologiske hjem, bor i dag i fosterhjem. Disse er barnevernets ansvar, og de skal etter loven følges opp av tilsynsførere. Problemet er at det svært viktige kontrollsystemet ikke fungerer, ifølge et titall kilder Adresseavisen har snakket med. I motsetning til statlige tilsynsinstitutt, eksempelvis Helsetilsynet, Mattilsynet og Datatilsynet, fins det ingen krav om kvalifikasjoner til dem som skal utføre tilsynet. Det fins ingen krav om at de uerfarne tilsynsførerne skal få oppfølging. Og årlige nasjonale tall fra landets fylkesmenn forteller at over en tredjedel av barna ikke engang får det tilsynet loven gir dem rett til.

Hege Sundt kaller tilsynsordningen i dag helt tilfeldig, nærmest en privatisert ordning hvor enkeltpersoner, uten noe miljø rundt seg, får et svært stort ansvar. I fosterhjemsforskriften står det at det skal føres tilsyn så ofte som det er behov for det, minimum fire ganger.

- Tilsynsførerne kan gjøre en god jobb som støttekontakt. Men det er svært sjelden de kan fungere som den uavhengige rådgiveren for barnet, og som den kontrolløren de er ment å være. Hvordan skal en person som møter et barn fire ganger i året kunne føle at noe er galt? Barn som ikke har det bra i fosterhjemmet forteller ikke det til personer de ikke kjenner og vet om de kan stole på, poengterer Sundt.

- Overlatt til seg selv

Anne Marie Verpe er høyskolelektor ved Høgskolen i Volda og har vært tilsynsfører i 30 år. Hun er svært kritisk til den manglende oppfølgingen, og mener det fører til stor utskiftning av tilsynsførere:

- Tilsynsførere får altfor dårlig oppfølging. Dette er en kontroll i private hjem, det er en utfordrende oppgave å utføre. Min erfaring er at dette er den delen i barnevernet som følges dårligst opp. Man er overlatt til seg selv. Tilsynet er stebarnet i barnevernet, mener Verpe.

- Er du trygg på at ordningen fungerer såpass bra at alvorlige forhold i private hjem blir avdekket?

- Nei, det føler jeg meg overhodet ikke trygg på. Det vi kan være sikre på er at det finnes fosterforeldre som behandler barnet på måter som kan hemme positiv utvikling. Det har kommet opp saker der barn har vært utsatt for ulike former for overgrep mens de har bodd i fosterhjem.

Men dette klarer ikke en tilsynsfører som er der fire ganger i året å avdekke, med mindre barnet selv sier fra. Dette handler om tillit, sier Verpe, som mener økt antall tilsyn og bruk av uanmeldte tilsyn er endringer som må på plass.

- Eget tilsynsinstitutt

I Hege Sundts materiale var det én tilsynsfører som hadde varslet om uholdbare forhold i fire år, uten å bli hørt av barnevernstjenesten. Til slutt tok han på egen hånd barnet ut av fosterhjemmet til et besøkshjem.

- Det er ingen som kontrollerer om det blir gjort noe med forhold tilsynsfører varsler om. Tenk deg den stakkars lille tilsynsføreren på 22 år som er redd for å gjøre noe feil. Det er tøft å skrive rapporter som kritiserer fosterforeldre, eller barnevernet, det er tøft å si fra. Og ingen vet hva som skjer etterpå, sier Sundt, som mener det bør lages et eget tilsynsinstitutt, som Mattilsynet.

Anne Marie Verpe sier at hun lenge har undret seg over hvorfor det ikke er formelle krav til uvarslede tilsynsbesøk i fosterhjem, slik det er for institusjoner.

- Hvorfor denne forskjellen, undres hun, som selv har positive erfaringer med å komme på uventet besøk.

Hun sier at rekruttering og opplæring av fosterforeldre har fått et løft via det såkalte Pride-programmet som Bufetat står for.

- Kvalitetssikringen etter at barnet har flyttet inn i fosterhjemmet, er den største utfordringen til barnevernet.

- Lukket sfære

Adresseavisen har snakket med flere advokater som har representert barn som har blitt sviktet og misbrukt mens de var under offentlig omsorg. De er svært kritiske til at svært sårbare barn ikke følges opp etter at de er tatt ut av sine biologiske hjem.

- Jeg har jobbet med denne typen saker i mange år, og min erfaring viser at barnevernet ofte ikke følger opp slik de skal når barna først har kommet i fosterhjem. En del barn flytter dermed fra vanlig omsorgssvik til offentlig omsorgssvikt. Og det siste er jo verre, dette er barn som allerede er sviktet og skadet, sier advokat Eva Frivold. Hun har fått mange henvendelser fra barn som har hatt det vanskelig i fosterhjem eller avlastningshjem og som ønsker å gå til sak mot kommunen. Men kravene til dokumentasjon er så strenge at hun avviser de aller fleste av dem.

- De opplever at de voksne ikke tror på det de forteller. Veldig mange av barnevernsbarna har store psykiske problemer og sliter med mange vonde opplevelser. Det kan være vanskelig å tro på et slikt barn når voksne fosterforeldre som er valgt ut av barnevernet sier det motsatte av dem, påpeker Frivold.

Advokat Ane S. Tømmerås frykter det kan være vanskelig å tro på fosterbarn, særlig når «de gode hjelperne» sier at de lyver.

- Jeg er oppriktig bekymret for hva som skjer innenfor den private barnevernsfæren. Når det gjelder institusjonene, er kontrollrutinene nå gode, men det er de ikke når det gjelder omsorg i private hjem. Det er en lukket sfære der det fremdeles kan skje grove overgrep uten at det oppdages. Det som tidligere skjedde på institusjonene, kan nå skje i private hjem, sier Tømmerås, som mener loven er for svak når det gjelder tilsyn.

Møt to av de glemte barna

http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1739160.ece

 

For Ann Helen og Aina var overgrep og mishandling en del av hverdagen.
Click here...

 

(Foto: Kjell A.Olsen)

FOTO: KJELL A.OLSEN

(Foto: Kjell A.Olsen)

FOTO: KJELL A.OLSEN

Ann Helen og lillebroren var fem og tre år da de flyttet til et barnehjem. To år senere fikk de endelig en fosterfamilie, men for den unge jenta ble det starten på en barndom underlagt fosterfarens maktmisbruk og tvang.

- Tre uker før jeg fylte 16 hadde jeg sex med fosterfar, forteller Ann Helen.

Hun er ett av 52 barn som har blitt grovt misbrukt mens barnevernet har hatt ansvaret for dem siden år 2000.

Framover vil Adresseavisen gi barna som er blitt sviktet en egen stemme i offentligheten gjennom serien «De glemte barna».

Slik kartla vi overgrepene

 

 

Slik kartla vi overgrepene

I dette prosjektet er målet å gi barna som er blitt sviktet, både av egen familie og det offentlige, en egen stemme i offentligheten.
(Foto: Kim Nygård)

FOTO: KIM NYGÅRD

(Foto: KIM NYGÅRD)

FOTO: KIM NYGÅRD

Vi har derfor der det har vært mulig valgt å benytte barnas eget språk og beskrivelser av det som har skjedd, selv om noen kan oppfatte dette som støtende. Også andre steder har vi valgt å være veldig konkrete, noe vi mener kan gi en større forståelse for hva disse barna faktisk er utsatt for.

I vår jakt på relevante saker, har vi gått gjennom i underkant av tusen dommer fra landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett:

  • I databasen til Lovdata fins en oversikt over samtlige dommer fra lagmannsrett og Høyesterett, men kun et utvalg av dommene fra landets tingretter. Vi startet søkene etter relevante dommer i denne databasen. Der søkte vi på ord som eksempelvis «fosterbarn», «overgrep», «vold», «avlastningshjem», «støttekontakt» og «seksuelt misbruk» i ulike kombinasjoner og gjentatte ganger. Deretter gikk vi gjennom dem for å finne ut om de hørte hjemme i vår undersøkelse.
  • Vi fortsatte deretter med å søke i landets avisarkiver og nettaviser. Men selv om dommer blir omtalt i media, betyr ikke det at vi har «funnet dommen». Vi kontaktet advokater, journalister, påtalemyndighet og politiet for å få opplysningene vi trengte, slik at vi til slutt også fikk den aktuelle dommen.
  • Når det gjelder dommene som omhandler støttekontakter, framkommer det ikke alltid av dommen om det var et barnevernstiltak. Også i disse tilfellene, måtte vi ta kontakt med advokater, journalister, ansatte i barnevernet og påtalemyndighet for å finne ut om barnevernet var involvert i sakene. I noen tilfeller var det eksempelvis hjelpsomme advokater som hentet fram gamle avhørsprotokoller for å fastslå om barnevernet var involvert i saken.

 

 

 

 

http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1738898.ece

Barnevernet ville ta barnet fordi mor var stresset

Les hele innlegget:
http://www.advokatsylte.no/barn/barnevernet-ville-ta-omsorgen-fordi-mor-stresset-da-hun-ble-undersokt

BLE STRESSET DA HUN SKULLE HÅNDTERE BARNA UNDER OVERVÅKNING

- barnevernet bruker det som grunnlag for omsorgsovertakelse

 

Dagen ordning avdekker ikke overgrep

http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1739053.ece

 

Dagens ordning avdekker ikke overgrep

Styreleder i Norsk Fosterhjemsforening Torunn Hauen Aks sier rett ut at dagens tilsynsordning ikke avdekker overgrep.

 

(Foto: Norsk Fosterhjemsforening)

FOTO: NORSK FOSTERHJEMSFORENING

(Foto: Norsk Fosterhjemsforening)

FOTO: NORSK FOSTERHJEMSFORENING

Fosterhjemsforeningen har over tid vært bekymret for det de mener er et altfor dårlig kontrollsystem med fosterhjemmene. Aks sier at blant medlemmene i eget styre, er det bare én person som sier at tilsynsordningen fungerer for deres del.

LES OGSÅ: Slik kartla vi overgrepene

- Vi er jo opptatt av dette først og fremst på grunn av barna. I dag er det mange som har en «papirtilsynsfører», som aldri vil kunne avdekke alvorlige forhold som overgrep. Det er det andre som gjør, barnehage, skole og andre, sier styrelederen.

Hun synes 52 dommer i slike saker er overraskende mye.

LES OGSÅ: 52 barnevernsbarn utsatt for grove overgrep

- Det er viktig å få på plass en tilsynsordning som fungerer for å sikre barnas rettssikkerhet. Å være tilsynsfører i dag er dårlig betalt og nederst på stigen av det som er prioritert. Men det er også viktig med tanke sikkerheten for fosterhjemmet. Dette er jo ofte svært skadde og sårbare barn. Det er viktig for fosterforeldrene å vite at man gjorde det man kunne.

 

52 barnevernsbarn utsatt for overgrep

http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1738925.ece

 

Fra år 2000 frem til i dag er 42 offentlig oppnevnte omsorgspersoner dømt for overgrep.
Click here...

 

(Foto: Ingrid Meisingset/Collage)

FOTO: INGRID MEISINGSET/COLLAGE

(Foto: KIM NYGÅRD)

FOTO: KIM NYGÅRD

(Foto: Kjell A.Olsen)

FOTO: KJELL A.OLSEN

(Foto: KIM NYGÅRD)

FOTO: KIM NYGÅRD

Relaterte artikler:

Adresseavisen har foretatt en kartlegging av dommer der barnevernsbarn er blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter oppnevnt av barnevernet.

Siden 2000 har 52 barn blitt grovt misbrukt mens barnevernet har hatt ansvaret for dem.

LES OGSÅ: Slik kartla vi overgrepene

Undersøkelsen gir en oversikt over fellende dommer der fornærmede har vært barn som har vært helt eller delvis under statens omsorg eller bistand. Den er det nærmeste vi kan komme i å gi et komplett bilde av hva barn er blitt utsatt for av straffbare, dømte handlinger utført av personer som det offentlige har utpekt. Norske myndigheter har selv ingen slik oversikt.

Manipulert og truet

Hver enkelt dom synliggjør de råeste overgrep i detalj. De viser frem overgripere som sterkt har manipulert og truet barn som i utgangspunktet var spesielt sårbare på grunn av sin vanskelige historie. I mange av dommene dokumenteres det manglende tilsyn og oppfølging fra barnevernet:

De forteller om et offentlig system som ikke nødvendigvis tar affære til tross for bekymringsmeldinger og varsling ? heller ikke når barna selv forteller om vold.

Kun 60 dagers fengsel

Adresseavisens kartleggingsarbeid har også gitt en rystende innsikt i hva som skal til for å oppnå domfellelse. Gjennomgangen viser at straffene blir noe strengere i tråd med innskjerpingen de siste årene. Men så sent som i 2004 får fosterfaren til en psykisk utviklingshemmet elleve år gammel jente med en mental alder på fire år, kun 60 dagers fengsel for seksuelt misbruk.

LES OGSÅ: - Dagens ordning avdekker ikke overgrep

Mange av dommene viser at det lønner seg å innrømme forbrytelsen. Eksempelvis får støttekontakten som i tre år misbrukte en femårig gutt redusert straffen fra to til ett år fordi han tilsto.

Plassert hos overgripere

I to av dommene viser det seg at barnevernet har plassert barn hos personer som tidligere er dømt eller mistenkt for seksuelt misbruk av barn. Det foreligger også to dommer der barnevernet hadde valgt å ikke anmelde saken.

Der barna har fått erstatning, ligger beløpene stort sett på noen titusen kroner. Helt unntaksvis får barna tresifrede beløp. I fire av dommene er det også kvinnelige gjerningspersoner.

Historiene til 16 av barna er gjengitt under. Les om alle barna i dagens papirutgave av Adresseavisen. Kjøp den elektronisk her.

Årstallet viser når det falt dom i saken.

Jente, seks år, 2010

Jentas biologiske foreldre makter ikke å ta vare på henne, og frem til hun er fire år, bor hun hos sine alkoholiserte besteforeldre. Da jenta var fire år, ble hun påkjørt og havner på sykehus. Ingen kommer på besøk, og jenta blir derfor overført til et barnehjem. Som seksåring får hun endelig et fosterhjem ? som blir beskrevet som «et hjem med god materiell standard og status». Kort tid etter starter fosterfar å «nusse» jenta, og det utvikler seg til kyssing og tungekyss. Da jenta er åtte-ni år gammel, utvikler overgrepene seg til beføling. Året hun fyller 14 blir hun for første gang voldtatt av fosterfaren i foreldrenes seng. Etterpå får hun 200 kroner. Det samme skjer, opp til flere ganger i uken, i syv år. Fosterfaren truer med at han kommer til å ta livet sitt foran resten av familien dersom hun forteller om overgrepene. Da de grove overgrepene blir anmeldt, mange år etter at hun har flyttet ut, nekter fosterfaren for alt ? og får støtte av familien sin. Lagmannsretten fastslår at det gjennom jentas oppvekst har vært en lang rekke voldtekter, og at overgrepene fremstår som hensynsløs misbruk av en forsvarsløs person.

Straff: To års ubetinget fengsel og tre års betinget. Erstatning 250 000 kroner.

Jente, ti år, 2009

Barnevernet kommer inn i livet til jenta da hun er to år gammel. Hun og søsknene lever under kaotiske forhold. Da jenta er fire år, ordner barnevernet med et besøkshjem, og når hun blir seks, gjøres dette til et permanent fosterhjem. I starten fotfølger hun fosterforeldrene overalt, hun kan ikke leke og hun snakker babyspråk. Etter ett år blir hun henvist til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) på grunn av angst, tristhet, depresjon, sorg og hyperaktivitet. Da jenta er elleve år, sier hun til tilsynsføreren at hun må snakke med henne. Men ifølge tilsynsføreren kom det ikke «noe særskilt ut av dette», og hun foretar seg ikke noe mer. Først noen måneder senere forteller jenta, på eget initiativ, til tilsynsføreren at «pappa har sex med meg» og forteller hva fosterfaren har gjort med henne. Mens hun forteller har hun fysiske reaksjoner i form av grøssing, gåsehud og tårer, men uten hørbar gråt. I dommeravhøret som senere vises i retten, forteller jenta svært detaljert om de svært grove overgrepene fra fosterfaren. De skjedde da hun var alene med fosterfaren. På loftsstua, i sengen hennes, i foreldresengen, på badet og i dusjen. Gjennom en periode på over ett år.

Straff: Tingretten frifant fosterfaren, men i lagmannsretten ble han funnet skyldig. Ubetinget fengsel i to år og seks måneder. Erstatning 125 000 kroner.

Jente, 17 år, 2008

Jenta blir via barnevernet plassert i et såkalt familiehjem hos tiltalte og hans kone. Etter få måneder har den 41 år gamle mannen i familien samleie med jenta. I retten forteller tiltalte at han ble forelsket i jenta, og at det var hun som tok initiativet. Ifølge jenta var det 41 åringen som tok initiativet og hun anslo at det dreide seg om 50?80 samleier. Lagmannsretten fant bevis for minst 20 samleier.

Straff: En måned ubetinget fengsel, fire måneder betinget. Erstatning 30 000.

Gutt, 17 år, 2007

Kort tid etter at gutten flytter inn i fosterfamilien, har fostermoren samleie med 17-åringen. Dette gjentar seg flere ganger de nærmeste månedene, og i retten sier fostermoren at de hadde innledet et kjærlighetsforhold. Kvinnen studerte til barnevernspedagog, og retten mener hun burde ha særlige forutsetninger til å forstå at det hun gjorde var galt.

Straff: 30 dagers ubetinget fengsel, 60 dagers betinget. Kvinnen ble fradømt retten til å være fostermor eller besøkshjem i fem år.

Søskenpar, gutt 13 og gutt 14 år, 2007

De to guttene kommer til fosterhjemmet når de er fire og fem år. 13 og 14 år gamle rømmer de. Da forteller de politi, barnevern og biologiske foreldre om husarrester på en måned, utskjelling og vold fra fosterfaren. Ifølge guttenes bistandsadvokat var det manglende tilsyn med fosterhjemmet som gjorde at det ikke var noen de kunne fortelle om overgrepene.

Straff: Tilståelsesdom der fosterfaren må betale 10 000 kroner i bot. Bistandsadvokaten anmeldte barnevernet for tjenesteforsømmelse, men saken ble henlagt.

Jente, elleve år, 2006

Hun har bodd på barnehjem i ett år da hun endelig får en fosterfamilie. Kort tid etterpå starter fosterfar sine seksuelle overgrep. Grove seksuelle overgrep fortsetter i fem år, helt til jenta snakker med en helsesøster. Det settes i gang politietterforskning, men barneverntjenesten ber om at jenta slipper flere avhør ? da dette er svært tungt for henne. Straffesaken blir derfor henlagt, men fire år senere går jenta til erstatningssak. Her fastslår tingretten at «det ikke er tvil om at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått de sterkt klanderverdige handlingene overfor jenta».

Straff: Tingretten tilkjente jenta 430 000 i oppreisning og erstatning, og saksomkostninger dekket med 155 000. Fosterfaren anket og i et forlik gikk han med på å betale henne 350 000 kroner.

Jente, åtte år, 2006

Jenta lever i en ustabil omsorgssituasjon, og er derfor ofte på besøk hos tanten og onkelen sin. I en periode er de etter en avtale med barnevernet også besøkshjem for jenta og hennes søsken. På dette tidspunktet er onkelen allerede dømt to ganger for seksuell beføling av tre barn. Besøkshjemordningen blir avsluttet da barna gir uttrykk for at de ikke vil dra dit mer. I dommeravhør forteller jenta at onkelen pleide å ta henne med på et rom, ta av sine egne og hennes klær, legge seg oppå henne og ta tissen inn i henne. Hun forteller at dette var vondt. I retten kommer det frem at overgrepene har pågått fra hun var fire til ni år gammel. Retten konkluderer med at den dømtes handlinger sannsynligvis har ødelagt barndommen og ungdomslivet til jenta.

Straff: Fem års fengsel. 200 000 i erstatning.

Søskenpar, gutter ti år, 2005

De to guttene kommer fra et vanskeligstilt hjem, og den ene har allerede psykiske problemer. En enslig 36 år gammel mann blir valgt ut av barnevernet til å være guttenes støttekontakt. På overnattingsbesøk ligger den ene gutten i mannens seng, den andre i en egen seng i samme rom. Mannen begynner å masturbere guttene, han tar penis inn i guttenes munn ? og får dem til å gjøre det samme med seg. Overgrepene pågår i ett år.

Straff: Lagmannsretten: To år og tre måneder i fengsel. Høyesterett gjorde seks av disse månedene betinget fordi mannen selv hadde meldt fra om overgrepene. Erstatning 100 000 til hver.

Gutt, fem år, 2005

Gutten har en vanskelig omsorgssituasjon hjemme, og får tilbud om avlastningshjem en gang i måneden. I helgene, når barnet er på besøk, sover femåringen på samme rom som den 36 år gamle sønnen til kvinnen som barnevernet har engasjert som besøkshjem. Mannen fører penis inn i barnets munn ved minst én anledning. Han får barnet til å masturbere seg. De grove overgrepene pågår i tre år. 36-åringen blir også dømt for seksuelle overgrep mot to andre barn på tre og syv år. Straffen omfatter også besittelse av 1600 barnepornografiske bilder.

Straff: To år (mannen fikk ett år i strafferabatt fordi han tilsto).

Gutt, to år, 2005

Fosterforeldrene blir politianmeldt etter at en ansatt ved en barneparkering har merket seg store blåmerker på baken og ryggen til gutten. Fosterforeldrene forklarer at han har falt av trehjulssykkelen, og saken blir henlagt. Etter en rekke bekymringsmeldinger fra barnehagen og andre, blir gutten flyttet ut av fosterhjemmet da han er fire år. Da hadde han fortalt en spesialpedagog om slag, kutt, blåmerker, brannsår og mangel på mat. Til slutt sa han til kvinnen: «Du må komme tilbake. Det er viktig å snakke om dette». Nesten to år senere står fosterforeldrene tiltalt i tingretten for grov mishandling. Blant annet skulle fostermoren med ektemannens medvirkning ha kuttet den da tre år gamle gutten i underarmen med kniv: «åtte strekkscener ble avkuttet i et tre cm langt sår, og med det til følge at han måtte opereres, med påfølgende opptrening av fire fingre som ikke hadde full funksjon». I et videoavhør med en politikvinne forklarer den da syv år gamle gutten at «Det var ikke så veldig greit hos mammy og pappy. De kuttet meg med kniv, her. Jeg hadde tatt noen druer». Fosterforeldrene forklarer at gutten hadde veltet på sykkel og kuttet seg på kjedekassen. Da gutten fikk dette såret, reagerte verken barnevernet eller helsepersonell på denne forklaringen. Men legen som opererte gutten viser til at det var et rent sår uten opprevet sårkant og forurensninger, og at det er usannsynlig at dette skyldtes sykkelfall. De skulle også ha nektet ham mat, stengt ham inne, slått ham og skåldet hånden hans. En ansatt i barnehagen beskriver gutten på denne måten når fosterforeldrene var i nærheten: «Da var han som en tinnsoldat, det var frykt i blikket hans».

Tingretten fant ekteparet skyldig, og de ble dømt til 15 måneders fengsel. Men saken ble anket til lagmannsretten, og der ble fosterforeldrene frifunnet for de alvorligste anklagene. Flertallet på fire mente de var skyldig på alle punkter i tiltalen, men mindretallet på tre mente de kun var skyldig i legemsfornærmelse. Loven krever at minst fem av de syv dommerne stemmer for domfellelse.

Straff: 60 dagers betinget fengsel. Gutten fikk 60 000 kroner i erstatning.

Gutt, 15 år, 2004

Barnevernets egen saksbehandler blir også oppnevnt som støttekontakt for gutten som blir beskrevet som en «urokråke». I retten kommer det frem at den mannlige støttekontakten i 40-årene i en periode på om lag to år har misbrukt gutten seksuelt.

Straff: To år og seks måneders fengsel. Erstatning 100 000 kroner.

Gutt, 12 år, 2004

Gutten får en mann i tyveårene som støttekontakt. Hjemme hos mannen utsettes gutten for et seksuelt overgrep. Mannen blir også dømt for flere overgrep mot en annen jevngammel gutt ? som skjedde da mannen var ungdomsleder på en leir i kristen regi.

Straff: Syv måneders ubetinget fengsel og syv måneders betinget. Erstatning 10 000 og 30 000.

Søskenpar, jente syv og jente ni år, 2002

De to søstrene kommer til sin nye fosterfamilie når de er to og fire år gamle. De har blitt utsatt for vold hjemme og det er mistanke om seksuelt misbruk. Fosterfaren er tillitsvalgt i en fosterhjemsforening. Overgrepene starter sommeren jentene er syv og ni år gamle, da de og fosterfaren er alene på hytta. To år senere setter jentene selv ord på hva faren gjør med dem: «Jeg må ligge oppå pappa, tissen hans er helt stiv. Alltid må vi kose med ham. Bestandig må jeg holde rundt tissen hans. Han tar meg inni hullet og kaller meg for kosejenta si». Noen år senere beskriver barna overgrepene på tilsvarende måte i dommeravhør. Tingretten mener de gjentatte overgrepene er begått under særdeles skjerpede omstendigheter: «Overgrepene omfatter samleiesurrogater, hvorav enkelte handlinger ligger nær opp til samleie».

Straff: To år og fire måneders fengsel. 75 000 og 30 000 kroner i erstatning.

Jente, seks år, 2001

Faren til jenta dør da hun er halvannet år, moren er mye syk. Barnevernet ordner med et besøkshjem da jenta er seks år, og her bor jenta flere uker av gangen. Allerede etter et par overnattingsbesøk starter faren i avlastningshjemmet overgrepene. Jenta liker å bli klødd på ryggen, men 58-åringen begynner snart å beføle 6-åringen i skrittet. Senere tvinger han seg til oralsex. Det samme gjentar seg nesten hver gang hun er der. Og hun tør ikke protestere fordi 58-åringen sier at han kan skade moren hennes. En dag har jenta med seg en jevngammel venninne som skal overnatte hos henne i avlastningshjemmet. Også hun blir utsatt for overgrep, og etter at venninnen forteller om det hjemme, blir ordningen med avlastningshjemmet avsluttet. Barnevernet velger ikke å anmelde saken til politiet, og ifølge moren til den ene jenta frarådet barnevernet henne å gå videre med historien. Det går hele fem år før overgrepene blir anmeldt, og i mellomtiden forgriper mannen seg på to andre jenter på åtte år som han var trener for.

Straff: Tre års fengsel. 50 000 i erstatning til jenta som bodde i avlastningshjemmet.

Gutt, åtte år, 2000

Da barnevernet engasjerer en 37 år gammel mann som støttekontakt til gutten, har han allerede misbrukt gutten grovt i tre år. Det fortsetter i to år til. Misbruket skjer hjemme hos mannen og på ulike reiser og ferier. Dommen fra lagmannsretten uttaler: «Det oppbygde tillits- og fortrolighetsforholdet har tiltalte kynisk utnyttet til tilfredsstillelse av sine spesielle seksuelle behov, vel vitende om at gutten i utgangspunktet befant seg i en sårbar og vanskelig livssituasjon».

Straff: Tre års fengsel. 70 000 kroner i erstatning.

Jente, 15 år, 2000

Jenta er åtte år og lillebroren seks da de flytter fra barnehjemmet til det nye fosterhjemmet. Da jenta er 15, blir hun for første gang befølt av fosterfar. Dette utvikler seg raskt og jenta må i en periode på fem år tilfredsstille fosterfaren seksuelt.

Straff: To år og seks måneders fengsel. Erstatning 150 000.



Andre ofre

Jente ni år og jente ti år, 2011

Jente, ti år, 2011

Gutt, elleve år, 2010

Jente, 18 år, 2010

Jente, 17 år, 2010

Gutt, 15 år, 2010

Gutt, 15 år, 2010

Jente, 16 år, 2008

Gutt, sju år, 2008

Jente, 14 år, 2008

Jente, 13 år, 2008

Jente, 13 år, 2007

Søskenpar, gutt sju år og jente fire år, 2007

Jente, 14 år, 2006

Jente, 17 år, 2006

Jente, seks år, 2006

Jente, sju år, 2006

Jente, 12 år, 2005

Gutt, 16 år, 2005

Jente, ni år, 2005

Gutt 11 år og gutt 12 år, 2004

Jente, 16 år, 2004

Jente, elleve år, 2004

Gutt, 15 år, 2004

Gutt, 14 år, 2003

Gutt, 14 år, 2001

Søskenpar, gutt seks og jente ni år, 2001

Jente, ti år, 2000

Jente, 15 år, 2000

tilsynperson og tillitsperson

http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/tilsynsperson-og-tillitsperson-to-forskjellige-personer-med-ulike-funksjoner

 

DE NYE REGLENE OM TILSYNSPERSON OG TILLITSPERSON

- to forskjellige ordninger med ulike funksjoner!

fb

Advokat Trond Wåland - 24.08.14 16:55 - mailto: trond@advokatsylte.no


Både Statens helsetilsyn, Fylkesmennene og andre instanser har konstatert store mangler i tilsynet med barn i fosterhjem. Som følge av dette har det blitt endringer den siste tiden. 




Les hele artikkelen på: 
http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/tilsynsperson-og-tillitsperson-to-forskjellige-personer-med-ulike-funksjoner

 

endrer praksis etter NRK-dokumentar

http://www.nrk.no/hordaland/endrer-praksis-etter-nrk-dokumentar-1.11701940

 

TAR GREP: Barneminister Solveig Horne (Frp) vil innføre egenerklæring for sakkyndige i barnevernssaker for å sikre habilitet.

FOTO: MEEK, TORE / NTB SCANPIX

Endrer praksis etter Brennpunkt-dokumentar

Barneminister Solveig Horne (Frp) vil hindre at sakkyndige har dobbeltroller i barnevernssaker. Norsk Psykologforening tror 22. juli-rettssaken har endret åpenhetskulturen i psykologifaget.

 06.05.2014, kl. 11.35.  06.05.2014, kl. 11.36.
NRKs undersøkelse av psykologer og dobbeltroller - AVDEKKET: NRKs undersøkelser viser at det er vanlig å jobbe som sakkyndig for barnevernet, samtidig som man skal være en uavhengig dommer i barnevernssaker. - Foto: NRK /

AVDEKKET: NRKs undersøkelser viser at det er vanlig å jobbe som sakkyndig for barnevernet, samtidig som man skal være en uavhengig dommer i barnevernssaker.

FOTO: NRK

De siste ukene har NRK avdekket atmeddommere i barnevernssaker ofte har skjulte bindinger til barnevernet.

 

Samtidig som at barnepsykologene skulle være objektive sakkyndige, har mange ved siden av tatt oppdrag for blant annet barnevernet.

I tillegg har NRK avslørt at flere medlemmerBarnesakkyndig kommisjon, som skal kvalitetssikre arbeidet til de sakkyndige i barnevernssaker, også selv har jobber som sakkyndige.

Se NRK Brennpunkts dokumentar «Skjulte bånd»

Oversikt over oppdragsgivere

Barneminister Solveig Horne (Frp) mener svakhetene som NRK har avdekket viser at rettssikkerheten for både barn og foreldre er truet.

? Jeg synes det som har kommet frem er svært alvorlig. Et av de mest alvorlige inngrepene staten kan gjøre er å gå inn i en familie og ta et barn fra foreldrene sine. Da er det veldig viktig at vi har gode ordninger som ivaretar familiens rettssikkerhet, sier Solveig Horne.

For to uker siden varslet Horne en gjennomgang av både de sakkyndiges rolle og Barnesakkyndig kommisjon. Nå har hun de første tiltakene på plass. Det viktigste av dem er at alle som skal være sakkyndig i barnevernssaker må gi fra seg en egenerklæring i forkant, slik en rekke ekspert har krevd.

? Den skal inneholde en oversikt over tidligere oppdrag og oppdragsgivere. I tillegg ser vi på om den også skal inneholde den sakkyndiges kompetanse, sier Horne til NRK.

Sist uke hadde hun møter med Norsk psykologforening, Domstoladministrasjonen og fylkesnemndene.

? Det var enighet hos alle parter om at vi må få plass egenerklæringer., sier Horne.

Starter arbeidet nå

Horne sier at NRK Brennpunkt har avdekket flere tilfeller hvor rettssikkerheten for barn og foreldre har sviktet.

? Når vi ser på disse eksemplene blir det opplagt at vi trenger rutiner for å sikre oss at det ikke oppstår dobbeltroller. Gjennom egenerklæring for de sakkyndige vil vi øke åpenheten, heve bevisstheten rundt dobbeltroller og styrke tilliten til systemet og beslutningstakernes habilitet, sier Horne.

Hun er foreløpig usikker på når det nye regimet kan være på plass, men sier at arbeidet starter umiddelbart.

? Retningslinjene må utformes i samarbeid med Justisdepartementet og Helsedepartementet. Jeg har signalisert at arbeidet starter nå, sier barneministeren.

Psykologiforeningen: ? Fornuftig

To offentlige utvalg foreslo i 2006 at alle psykologer som påtar seg sakkyndigoppdrag bør levere egenerklæring om sine oppdrag og oppdragsgivere siste 2?3 år.

Men Norsk Psykologforening gikk imot, og både helsedepartementet og barnedepartementet la forslaget bort.

? Vi var ikke direkte imot, men vi var skeptiske. Nå har det imidlertid passert åtte år, og dette forslaget virker mindre omfattende enn det som ble foreslått den gangen, sier fagsjef Anders Skuterud i Psykologforeningen.

Han sier at forbundet nå ser på habilitetserklæringer som fornuftige.

? Vi er enige i at det vil være ønskelig med en større grad av bevissthet hos alle parter rundt dette med habilitet. I tillegg virker det administrativt gjennomførbart, noe som bidrar til at vi støtter dette forslaget, sier Skuterud.

Endring etter 22. juli

I forbindelse med rettsoppgjøret etter 22. juli ble rettspsykiatrien og psykologifaget for alvor satt under lupen.

Årsaken var at Anders Behring Breivik først ble erklært utilregnelig, før to nye sakkyndige konkluderte med at massemorderen kunne straffes for sine ugjerninger.

Dette har også påvirket åpenhetskulturen innen psykiatrien og i psykologifaget generelt.

? Nå er riktignok det strafferettslige og det barnefaglige to ulike grener, men dette virker inn på hverandre. Sakkyndige blir sett i kortene, de leverer sine erklæringer og blir uteksaminert om disse, sier Skuterud.

12.10.2014

http://www.rb.no/meninger/article7543223.ece

«Det synes feil å frata mor omsorgen»

Sist lørdag skrev vi at barnevernet i Rælingen har varslet en mor om at de vil frata henne omsorgen for en datter på 15 og en datter på 11. Saken skal opp for fylkesnemnda i september. Lederen av Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP) på Romerike, Bjørn Hegde, mener «at barna ikke har best av å komme i fosterhjem». Hans klare anbefaling hviler på vurderingen til to spesialister i BUP som har hatt mor og datter i terapi. I barnevernssaker florerer det med advokater og partsoppnevnte eksperter som skråsikkert hevder at barn har det best hos foreldrene. Hegde er dog ingen betalt leiesoldat for foreldrene. At han offentlig før behandlingen i nemnda, rykker ut på denne måten forekommer sjeldent. Helsesjef i Rælingen, Brynhild Belsom, svarte på utspillet ved å vise til at barneverntjenesten og BUP jobber etter forskjellig lovverk og kan ha forskjellig syn på hva som er riktige tiltak. Hun viser dessuten til at tjenesten har informasjon fra flere kilder og har arbeidet med saken over flere år. Barnevernet innstiller derfor på at barna plasseres i fosterhjem. BUPs vurdering ligger dog ved saken.

Jeg har ikke lest dokumentene, men har hatt et møte med mor som ga et godt inntrykk. Selvfølgelig er jeg ikke i stand til å vurdere saken på det grunnlaget. Likevel stusser jeg. I lovverket er det knesatt en lang rekke kriterier for når man med tvang kan frata foreldre omsorgen for barn. Bare når det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar, kan barnevernet bruke tvangstiltak. Det er altså angitt en terskelverdi for barnevernet som ligger mellom sannsynlighetsovervekt og det å være sikker ut over enhver rimelig tvil som er kriteriet for domfellelse i straffesaker. Jeg tror det er fair å mene at barnevernet må være minst 75 prosent sikker. Bjørn Hegde mener det er feil å frata mor omsorgen. Mor nyttiggjør seg veiledning, og mor og datteren på 15 er i god progresjon. BUP mener mor nå er en god nok omsorgsperson for barna. Når kompetente faginstanser framfører så ulike synspunkter, er det lett å se for seg at det er sannsynlighetsovervekt for at den ene parten har rett, men det er et drøyt stykke fram til å konkludere med at fosterhjemsplassering er «overveiende sannsynlig» det beste, som er lovens krav. Her skal tilføyes at om den yngste jenta er det ingen bekymringsmeldinger. Her forventer barnevernet trøbbel.

Min tvil blir ikke mindre når jeg vet konsekvensene av en fosterhjemsplassering. Barnevernet tilrår at mor bare får samvær med barna seks ganger i året. Jeg tror så lite samvær må være kontraproduktivt for jentene. Når det gjelder utmålingen av samvær, er det urimelig overfor barna og moren at hun behandles på linje med foreldre som er onde og voldelige. Med tilsyn kan slike foreldre få like mye samvær. Å satse på at fosterforeldre alene skal klare brasene, framstår for meg som en vurdering det kan knyttes betydelig usikkerhet til. Her er det ikke nødvendig å legge alle eggene i en kurv.

systemet kan skade barna

http://www.nrk.no/fordypning/_-systemet-kan-skade-barna-1.11246442

 

 

Les også: http://barnasombud.wordpress.com/2013/02/02/kampen-om-barnets-beste-er-rettsikkerhet-i-barnevernssaker-mer-enn-en-illusjon/

 

 

 

 

 

 

 

 Systemet kan skade barna

Barnesakkyndig kommisjon skal kvalitetssikre arbeidet til de sakkyndige i barnevernssaker. Men her sitter psykologer som selv jobber som sakkyndige. ? Klar dobbeltrolle, sier psykologspesialist Haldor Øvreeide.

 05.05.2014, kl. 05.29.
Haldor Øvreeide - Psykologspesialist Haldor Øvreeide. - Foto: Mattias Lundblad /

Psykologspesialist Haldor Øvreeide.

FOTO: MATTIAS LUNDBLAD

Psykolog Lis Astorp Thorseng fra Oslo tar oppdrag som sakkyndig i barnevernssaker. I perioden 2010 til 2012 hadde hun over ti sakkyndigoppdrag i året.

 

Etter denne typen oppdrag leveres rapport tilBarnesakkyndig kommisjon, hvilket Thorseng også gjorde.

Men i samme periode satt hun også i kommisjonen som mottar rapportene ? og kontrollerer disse, Barnesakkyndig kommisjon.

Thorseng ble altså kontrollert av kommisjonen hun selv satt i. I denne perioden fikk hun verken «krav om tilleggsrapport» eller «alvorlige bemerkninger», som er kommisjonens tilbakemeldinger dersom det reageres på kvaliteten.

Det gjorde heller ingen av de andre psykologene som også hadde oppdrag som sakkyndige mens de jobbet i kommisjonen. (Disse hadde riktignok langt færre enn Thorseng. Vi har derfor ikke snakket med dem, og publiserer heller ikke navnene deres.)

? Klar dobbeltrolle

Psykologspesialist Haldor Øvreeide ledet utvalget som i 2006 foreslo å opprette Sakkyndig kommisjon. Han synes rollene blandes når psykologer både jobber i kommisjonen og som sakkyndige i barnevernssaker.

? Dette er bekymringsfullt og en klar dobbeltrollesier Øvreeide til NRK.

? Disse kommisjonsmedlemmene får et forhold til hverandre. Når de så vurderer hverandres rapporter, er det snakk om en habilitetsproblematikk, sier han.

Men psykolog Lis Astorp Thorseng deler ikke Øvreeides syn.

? Ikke et problem

Thorseng synes ikke det er et problem at hun er medlem av Barnesakkyndig kommisjon, samtid som hun jobber som sakkyndig.

? Rapportene er anonymiserte når de leses av Barnesakkyndig kommisjon. Den som leser rapporten har altså ikke kjennskap til hvem som har skrevet den, sier Thorseng til NRK.

? Jeg er av den oppfatning at det er en faglig styrke å ha et inngående kjennskap til sakkyndighetsarbeid og å utøve rollen samtidig som man sitter i kommisjonen, sier hun.

Kommisjonens leder An-Magritt Aanonsen sier at barnesakkyndig kommisjon settes sammen av personer med høy akademisk og barnefaglig kompetanse, herunder erfaring fra sakkyndig arbeid i barnevernssaker.

? Kommisjonsmedlemmene skal ha kompetanse og innsikt til å foreta en kvalitetskontroll av sakkyndige rapporter, sier hun.

Aanonsen sier også at medlemmene av kommisjonen ikke vet hvilken sakkyndig som har skrevet den ferdige rapporten:

? Enkelte av kommisjonsmedlemmene har tatt sakkyndigoppdrag i løpet av kommisjonens virketid. Det er imidlertid viktig å understreke at alle sakkyndige rapporter som leveres blir anonymisert for de kommisjonsmedlemmene som skal kvalitetssikre rapporten, herunder også sakkyndighetsrapporter utferdiget av andre kommisjonsmedlemmer.

Øvreeide mener at systemet i verste fall kan skade skade barnas utvikling.

? Kan gjøre skade

? Det er viktig at disse sakene blir så raskt og grundig utredet som mulig, så alle parter kan falle til ro - ikke minst barnet det gjelder, sier Haldor Øvreeide til NRK.

? Hvis psykologene ikke gjør godt nok arbeid, eller har habilitetsproblemer, kan beslutningsprosessen trekke ut, sier han.

Noen barn kan for eksempel bli stående alt for lenge i midlertidighet i beredskapshjem. Dette kan skade utviklingen; mange er i utgangspunktet sårbare og tåler dårlig flere brudd, forklarer psykologspesialisten.

Iblant omgjøres avgjørelser så barn blir flyttet frem og tilbake.

Ble flyttet to ganger før hun fylte to

NRK Brennpunkt så på sakkyndiges oppdrag i 55 kommuner i filmen «Skjulte bånd». Her fortalte vi blant annet om en liten jente som hadde blitt flyttet to ganger før hun fylte to år. (Jenta på bildet øverst i saken.)

I 2011 ble hun hentet av barnevernet på fødeavdelingen, etter en time sammen med sin biologiske mor.

Barnevernet var bekymret for barnets fremtid på grunn av morens rushistorie og psykiske helse. Den lille jenta ble derfor plassert i fosterhjem, og fylkesnemnda vedtok omsorgsovertakelse blant annet på grunnlag av psykolograpporten.

Halvannet år senere skulle bånd på nytt brytes. Jenta, som nå stabbet rundt, skulle tilbake til moren sin. En mor hun til da bare hadde møtt annenhver måned ved korte samvær

Tingretten hadde nå funnet det bevist at moren likevel ikke manglet omsorgsevne.

Det ingen visste, var at den sakkyndige som skulle være nøytral og uavhengig i denne saken, samtidig hadde et annet oppdrag for barnevernstjenesten som var part i saken.

Fylkesnemnda vil ikke nå ta stilling til psykologens habilitet i saken. Psykologen selv mener oppdragene ikke har påvirket hans vurdering.

Se filmen «Skjulte bånd» her:

Hver dag henter barnevernet nye barn ut av familiene sine. Når sakene skal avgjøres, er psykologene både utredere og dommere. De skal være nøytrale og uavhengige. Men hva skjer når rollene blandes? Kan vi ha tillit til psykologer som lever av oppdrag for barnevernet?

? Må ryddes opp

I filmen viste vi at mange av de sakkyndige har skjulte bindinger til barnevernet. Samtidig som de skal være nøytrale og uavhengige i rollen som sakkyndige i barnevernssaker, har mange av psykologene også oppdrag for barnevernstjenesten i samme geografiske område, som er part i sakene.

Videre undersøkelser viser altså at flere av psykologene også sitter i Barnesakkyndig kommisjon, samtidig som de jobber med barnevernssaker i andre roller.

Haldor Øvreeide ble overrasket da vi først fortalte ham om disse funnene.

? Det overrasker meg at dere finner habilitetsproblematikk også i kommisjonen. Dere viser at det er habilitetsproblematikk i mange ledd i barnevernssaker, sa Øvreeide, som også uttalte seg i forbindelse med filmen.

? Det må ryddes opp. Det er tydeligvis en større problematikk her som man må se på. Dette må Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet ta tak i med en gang, sier han.

Øvreeide-utvalget foreslo at psykologene i barnevernssaker skulle oppgi hvilke oppdrag de hadde for rett og barnevern i en egenerklæring som ble levert til Sakkyndig kommisjon, sammen med sakkyndigrapporten.

? Det ligger klart et forslag på hvordan dette kan løses, så det er veldig lett å få på plass fort, sier Øvreeide til NRK.

Vurderer egenerklæring

Det var i sin tid Norsk Psykologforening som gikk imot forslaget om denne typen egenerklæring. Men etter at filmen «Skjulte bånd» ble vist i slutten av april, har foreningen snudd.

Også barneminister Solveig Horne sier til NRK at hun vil ta forslaget om egenerklæringer opp til ny vurdering.

? Det er viktige problemstillinger dere tar opp, og dette er et interessant forslag jeg vil vurdere, sier hun til NRK.

? Rettssikkerheten til barna er det aller viktigste, sier Horne.

Haldor Øvreeide fremhever at psykologer som jobber med denne typen saker også selv må tenke over hvorvidt de er i nærheten av en dobbeltrolle-problematikk.

? De som jobber på denne måten bør rydde opp. Av hensyn til deres klienter, sier han til NRK.

Thorseng, som fortsatt sitter som medlem av Barnesakkyndig kommisjon, og som fortsatt har oppdrag som sakkyndig, understreker at det er en naturlig del av jobben å vurdere egen habilitet.

? Habilitetsspørsmål diskuteres naturligvis i kommisjonen, og hvis det enkelte medlem får en rapport til gjennomlesning som en eller annen måte virker kjent meddeles det til leder og rapporten tildeles et annet medlem.

Barnepsykolog: Barn tar varig skade av å miste kontakt til foreldre

http://www.barnefjern.org/barnepsykolog-barn-tar-varig-skade-av-a-miste-kontakt-til-foreldre/

 

Det er dybt tragisk for et barn at skulle leve avskåret fra enten sin far eller mor

Barn, der etter en skilsmisse blir fanget i deres foreldres konflikt ? eller i verste tilfelle mister kontakt til enten sin far eller mor, kan ta varig skade av tapet.

Det slår psykolog og barnesakkyndig Bibi Wegler fast overfor Ekstra Bladet i forbindelse med TV2-dokumentaren ?Med barnene som våpen?, som blir sendt i denne uke. Her står en rekke foreldre frem og forteller, at de har mistet all kontakt til deres barn mot deres vilje.

- Først, ta et barn ofte mye av skylden under en skilsmisse , noe som er en stor sorg for barnet . Hvis barnet da også bli fanget i en lojalitetskonflikt , hvor det må velge mellom det ene eller det andre av foreldrene , så barnet kan ha psykiske skader på lang sikt , sier Bibi Wegler .

Hun forklarer at slike barn kan ha alvorlige relasjonsforstyrrelseri fremtiden, og dermed synes det er vanskelig å få et forhold til å jobbe når de blir voksne .

- Det er forbundet med mye press å måtte balansere mellom to foreldre som plutselig stridslystne . Den følelsen sitter fast og kan følge en levetid .

Mangler noe
Bibi Wegler også finne det vanskelig å tro at det er noe barnet velge om de plutselig uttrykker at de ikke ønsker å se enten moren eller faren .

- Barnet er i de fleste tilfeller til en viss grad vokst opp med begge foreldrene og er et symbol på de to. Så hvis den ene siden plutselig devaluert og forsvinner , betyr det også at den delen av barnets personlighet blir devaluert , sier hun , og fortsetter :

- Det kan godt være at , av en eller annen grunn gitt uttrykk for at de ikke vil se den overordnede de ikke har primærkontakt med . Men det kan være noe de sier fordi de er redd for å gjøre den overordnede de lever med trist eller sint fordi de opplever en negativ reaksjon når de nevner den andre . Det er en forferdelig klemme å sitte i for et barn . Barn har en veldig god følelse av hva som skjer rundt dem .

Bibi Wegler forklarer også at savnet av foreldrene Barnt blir kuttet av , kan føre til store problemer både på kort og lang sikt .

- Være at det markerer barnet et tomrom hvis mor eller far forsvinner ut av livet hans . I tillegg , den fraværende forelder plutselig blitt en fantasi som tar opp mye i hverdagen . Fordi barnet har til å gå rundt med tanken på hva som har skjedd siden mor eller far plutselig borte.

Raskere respons
Barnepsykolog samtaler som er satt mye raskere i med hjelp for de familier som er på vei til å falle fra hverandre , så det er ikke barna som ender opp som tapere .

- Det er en nødsituasjon og må behandles som sådan . Det betyr ikke at du må vente flere måneder av gangen i statsadministrasjonen for å finne ut hvordan visitas vil bli distribuert . På den tiden konflikten mellom foreldrene eskalere så mye at det er svært vanskelig å komme tilbake til et grovt kommunikasjon , sa det .

Bibi Wegler jobber som barnevern i Nord-Sjælland mat med konfiktmægling før den foreløpige høringen mellom stridende foreldre skilsmisse . Hun er også involvert i et utviklingsprosjekt som har fått støtte fra Egmondfonden og å tillate for psykologiske tjenester for hele familien under konflikter i en skilsmisse .

 

 

partsstatus etter EMK artikkel 8

Skrevet av Menneskerettighetsadvokat Marius Reikerås

 

Mange tror at besteforeldre ikke har partsrettigheter i barnevernssaker. Det er positivt feil. Besteforeldre og andre nære slektninger har samme partsstatus etter EMK artikkel 8 som hva foreldre har.
Se hva Menneskerettsdomstolen sier om dette i saken SCOZZARI AND GIUNTA v. ITALIA:

"221. The Court notes, firstly, that it was common ground that issues relating to the relations between the second applicant and her grandchildren were covered by Article 8 of the Convention. It also points out in that connection that ? 'family life', within the meaning of Article 8 includes at least the ties between near relatives, for instance those between grandparents and grandchildren, since such relatives may play a considerable part in family life. 'Respect' for a family life so understood implies an obligation for the State to act in a manner calculated to allow these ties to develop normally?

Så besteforeldre kan kreve partsstatus i barnevernssaker under EMK artikkel 8 på lik linje med foreldre.

 


Foreldremetoden: CTFD! (CALM THE FUCK DOWN!) :)

http://www.side2.no/foreldre/dette-er-den-nye-foreldretrenden/8476572.html

(SIDE2): Har du hørt om CTFD-metoden? Ikke det? 

Vel, den minner ikke helt lite om vår hjemlige debatt om uperfekte foreldre.

CTFD står for «Calm The Fuck Down», og er ment til foreldre og ikke til barna, skriver bloggeren The Daddy Complex.

Metoden er som følger 1. CTFD og 2. Det er ikke noe trinn 2.

- Blir gladere

- Barna dine vil ha det helt fint, forsikrer David Vienna, mannen bak nettsiden og pappa til tvillingene Wyatt og Boone. Vienna har også skrevet om hvordan han og kona strevde lenge med å få barn før de måtte få hjelp via IVF.

David Vienna har skrevet om det han mener er en ypperlig metode i «Calm The F*ck Down» som skal gis ut i 2015.

Det gjelder å ta livet og forventningene litt mer med ro.

 

Metoden går rett og slett ut på ikke å sammenlikne verken seg selv som forelder eller barna med andre foreldre og deres barn.

- Urolig for at vennens barn kan alfabetet og ikke ditt barn? Ro for h...ned.

- Urolig for at du ikke er den moren eller faren du burde være. Ro for h...ned.

- Blir du stresset når barnet oppfører seg litt flaut i offentlige rom? Ro for h...ned, skriver pappaen.

Ifølge ham vil både du og barna bli gladere om du utfører metoden.

Ufordragelige barn

Pappabloggeren treffer forøvrig den samme nerven som Side2-blogger Casa Kaos eller Marte Frimand-Anda gjorde da hun la ut innlegget «Er det greit å kjefte på andres barn».

I fora ble det nemlig diskutert om ikke ungene til Frimand-Anda rett og slett var ufordragelige.

Is på en hverdag? Ja, hvorfor ikke.

- Jeg kom nemlig til å skrive at her hos oss er det lov å hoppe i sofaen og turne i gardinene. Ja, også skrev jeg at under middagen er spagettien slanger, vannglassene badebasseng for bestikket, og ketsjupen promper, skriver Marte Frimand-Anda i innlegget.

«Mange har reagert på at jeg skrev i innlegget at barna mine ikke trenger komme å spise middag hvis de ikke vil. Og at de kan forlate bordet når de ønsker. Har dere tenkt på at dette kanskje ikke er et stort problem hos oss? At i ni av ti tilfeller kommer de og setter seg sammen med oss så snart maten står på bordet. Og sitter helt til alle er ferdige med å spise. Hvorfor lage regler og tvang ut av ting som fungerer så godt uten?»

I sommer har Aftenposten også kjørt på sitt prosjekt uperfekt for foreldre, som har fått stor oppslutning.

Kanskje det er på tide med CTFD-metoden, som David Vienna forfekter? 

Et sosialt eksperiment vi ikke aner konsekvensene av

http://www.tv2.no/a/5309642

Mari (14) har flyttet hver uke i seks år

Stadig flere foreldre velger å dele barna 50/50 etter en skilsmisse. ? Et sosialt eksperiment som vi ikke aner konsekvensene av, mener fagfolk.

? I dag er det mandag og det betyr at jeg skal flytte fra mamma til pappa. Da må jeg pakke to til tre bager hver gang for å ha med meg det jeg trenger til treninger og i hverdagen. Neste uke må jeg pakke alt på nytt og flytte fra pappa til mamma, forteller 14 år gamle Mari Bakke Ekenes.

Mari er ét av stadig flere barn som må flytte hver uke, mellom to likestilte hjem, ett hos mor og ett hos far. De kalles 50/50-generasjonen, barn som lever i familier hvor foreldrene har gått fra hverandre, og hvor foreldrene har delt omsorgsrett.

Se «Vårt lille land» på TV 2 Sumo

Skyldfølelse

Sammen med tre andre jenter deltar Mari i en samtalegruppe for skilsmissebarn på Hedrum ungdomsskole. Her snakker de ut om hvordan det er å leve i en bag, og følelsene rundt det å leve én uke hos mor og én uke hos far.

? Jeg fikk skyldfølelse da jeg dro fra den ene til den andre. Det var fordi en av dem måtte være alene, forteller Lena Støtvig (14).

? Det er ganske stress å holde på med de bagene hele tiden, å pakke de og dra de med til et annet hus, sier Helena Evensen (14).

? Jeg har ikke lyst til å bo mindre hos den ene enn hos den andre, jeg er like glad i begge to så jeg hadde ikke klart å velge mellom dem, forteller Linnea Bredal (14).

Se reportasjen fra «Vårt lille land» i videovinduet:

? Redd for å såre foreldre

Ungdommene, som forteller sin historie i reportasjemagasinet Vårt lille land på TV 2, forteller om dilemmaet mange barn lever i. De vil gjerne ha innflytelse på hvor de skal bo og hvilken samværsordning de skal ha. Men det er samtidig umulig for mange å velge.

? Du er jo glad i foreldrene dine og du vil ikke såre dem du er glad i. Det er nok derfor de fleste ikke tør å si noe, fordi man er redd for å såre dem man er glad i, sier Mari.

Følg Vårt lille land på Facebook her

Helsesøster Inger Marie Otterdal, som leder samtalegruppen de fire jentene deltar i, kjenner godt igjen beskrivelsen. Mange foreldre lar det være opp til ungene å bestemme hvor de skal bo, særlig når de blir ungdommer. Men det er ikke enkelt å fortelle den ene forelderen at en vil bo mest hos den andre. Hun mener det er foreldrene som må ta den endelige beslutningen.

? Det mange ungdommer sier hos meg er at de ønsker å få lov til å si noe om hvordan de vil bo, men at de ikke ønsker å ha det siste ordet. Det er ikke som har skrevet under på den samværsavtalen. Det er foreldrene som må ta den avgjørelsen, ellers blir det for vanskelig for dem, forteller Otterdal.

Sosialt eksperiment

Otterdal forteller at mange barn aldri har pratet med noen om foreldrenes skilsmisse og hvordan deres eget liv blir forandret.

? Verken til venner eller til foreldrene, før de har kommet i en samtalegruppe på ungdomsskolen.

Stadig flere velger 50/50-ordning for barna sine, men at dette er den første foretrukne ordningen er et relativt nytt fenomen.

? Det er jo et sosialt eksperiment å se hvordan det kommer til å gå når så mange barn vokser opp på den måten, forteller psykolog Trine Eikrem.

Hun er leder for Enerhaugen familievernkontor i Oslo, og mener det er viktig at foreldrenes valg er styrt av hva som er barnets beste.

? Med en gang de begynner å kjenne etter på rettferdighetsprinsipp og likhet og tenker «hva er bra for oss?», da er det viktig å ta et steg tilbake og kjenne etter hva som er best for barnet, forteller hun.

? Jeg har aldri møtt noen barn som sier at de egentlig er mer glad i pappa eller mamma, så det er så synd at foreldre er redd for det og kjemper så fælt for den rettferdigheten, for det er ikke det det handler om, sier hun videre.

Savner søsken

50/50-generasjonen bærer tunge bager, og mange bærer også på savn. Mange av barna har eldre søsken som har brutt ut av ordningen.

Mari sin bror bor kun hos faren, mens Mari flytter frem og tilbake.

? Det er vanskelig å vite at man bare ser broren sin annenhver uke, forteller hun i samtalegruppen.

I samtalegruppen blir de fire 14 år gamle jentene bedt om å skrive ned hva de gjerne skulle hatt annerledes i hverdagen. Savnet etter eldre søsken er noe som går igjen:

«Jeg skulle ønske at jeg så broren min oftere, selv om han er gutt og eldre og jeg er jente og mindre. Han er en god støtte og vi har et tett forhold»

«Jeg skulle ønske at jeg og søsteren min hadde lik samværsordning»

«Jeg skulle ønske at jeg så broren min mer».

«Jeg skulle ønske at pappa bodde nærmere mamma».

? Passer for godt for foreldrene

For de fleste foreldre er ideen om selv å flytte frem og tilbake mens barna bor fast i én bolig, en fremmed tanke.

? Jeg har prøvd det, det første halve året vi var skilt, at det var vi som flyttet ut og inn. Det var ikke lett. Jeg hadde ikke orket det like lenge, forteller Thomas Bredal.

Han deltar på pappakveld hos helsesøster Inger Marie Otterdal.

? Hva var det som var den største utfordringen?

? Tilhørighet på en måte, at du ikke vet hvor du er, at du ikke hører hjemme noen steder.

Voksne orker ikke altså ikke å bo 50/50. Kirsti Haaland er psykolog, forsker og forfatter. Hun har en klar oppfatning av hvorfor stadig flere barn bor 50/50.

? Delt omsorg passer veldig godt for de moderne voksne. Du kan være mor og far og ha familie og ha det koselig én uke, og neste uke kan du være på jobben og ha kjæreste, forteller hun.

Hun advarer ordninger som passer best for foreldrene.

? Når det begynner å passe for godt for voksne, da tenker jeg at det er vanskelig for de voksne å se hva som er bra for den lille gutten eller jenta. 

Lite fokus på negative konsekvenser ved plassering

 Les hele artikkelen her: http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/avskjaering-i-norsk-barnevern


OMSORGSOVERTAKELSE NÅR VILKÅRENE ER OPPFYLT

-lite fokus på negative konsekvenser ved plassering.

Norsk barnevernpolitikk innebærer at det offentlige skal overta omsorgen, dersom foreldrene er ute av stand til å stå for dette selv -eventuelt ved bruk av hjelpetiltak.

Det er skrevet mye om hva som ligger i disse vilkårene, og det er ikke meningen å gjøre det samme her. Her skal jeg kort poengtere det tredje og siste vilkåret, nemlig plikten til å vurdere om barna ved en omsorgsovertakelse vil få det bedre som følge av flyttingen. 

Utgangspunktet bør være at det ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at barn som er utsatt for omsorgssvikt, alltid vil få det bedre ved å få et nytt hjem.

 

Sist sommer holdt Karen J. Skaale Havnen en prøveforelesning om sin doktorgradsdisputas for PhD-graden ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU (24. mai 2013). Her berørte hun delvis dette temaet i avhandlingen som hadde tittelen «Mellom psykisk helse og barnevern. Ein studie av psykiske vanskar hos barn plasserte utanfor heimen; førekomst, variasjon og utvikling». Hennes tangering av temaet er relevant, selv om den ikke var av juridisk karakter.

Havnen fastslo det antakeligvis alle er kjent med, nemlig at barn som er plasserte hos det offentlige har større mengde problem av ulik art enn det andre barn har. 

Videre nevnte hun at et "hovudfunn er at mange av barna som hadde vanskar då dei kom inn i barnevernet også får problem som voksne, selv etter langvarige plasseringer i fosterhjem eller på institusjon". 

Hun viste ved denne påstanden til at både norske (Clausen & Kristofersen, 2008) og svenske registerundersøkelser (Vinnerljung, Franzen, Hjern, & Lindblad, 2010) og populasjonsundersøkelser (Vinnerljung, Sundell, Löfholm, & Humlesjö, 2006) av tidligere registrerte barnevernsbarn "har funne at barn med tiltak frå barnevernet (både tiltak i heimen og plasseringstiltak), kjem langt dårlegare ut som unge vaksne, enn adopterte barn og samanlikningsgrupper av barn utan tiltak frå barnevernet. Dette gjeld på ulike livsområde som helse, utdanning, arbeidstilknyting, kriminalitet, det å bli tenåringsforeldre etc."

I følge Havnen viser dessuten norske studier at bare 2 av 10 barnevernsbarn fra fosterhjem, får en "vellukka" karriere senere i livet, i forhold til for eksempel skolegang, arbeidsforhold etc. 

Havnen drøftet så dette, og nevnte at plassering av barn med problem ikke løses i særlig grad ved bruk av tiltak som omsorgsovertakelse og plassering utenfor hjemmet. Blant annet uttalte hun at:

"Funna om usikre samanhengar mellom flyttingar og barns fungering og relasjonar, har ført til at fleire forskarar har reist spørsmål ved om prinsippet om stabilitet i plasseringar bør nedtonast, til fordel for eit sterkare fokus på barns relasjonar og tilhøyrsle i familien (Andersson, 2009; Barber & Delfabbro, 2005; Fernandez & Barth, 2010; Whittaker, 2010). Som Barber og Delfabbro uttalar, kan iveren etter permanente (eller stabile) omsorgsalternativ vera eit uttrykk for dei vaksne sine behov for administrativ og lovmessig klarleik, meir enn for barna sine behov for kvalitativt gode relasjonar og omsorgssituasjonar."

Havnen poengterer helt riktig at det i Norge ikke har vært en debatt om effekten av omsorgsovertakelse, slik enkelte andre land har hatt. 

 

 

 

 

Barnevernloven bryter med menneskerettighetene

http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/alle-slektninger-av-barnet-kan-ha-partsrettigheter-i-en-barnevernsak

 

BARNEVERNLOVEN BRYTER MED MENNESKERETTIGHETENE

- BEGRENSER ULOVLIG SLEKTENS RETTIGHETER

fb

Advokat Olav Sylte - 20.08.14 20:00 - olav@advokatsylte.no

 
Barnevernloven (par. 4-19, 4. ledd) angir postitivt hvilke slektninger av barnet som kan få partsrettigheter; ved å oppstille som vilkår bl.a. at de biologiske foreldrene må være døde eller at de ikke skal ha rett til samvær i det hele tatt. Alternativt at de biologiske foreldrenes samvær blir fastsatt svært begrenset (eks. en eller to ganger i året).

Denne begrensningen i norsk barnevernlov antas å være i strid med EMK art. 8 om retten til familieliv. 

EMK art. 8 går foran barnevernloven hvor det er motstrid, og slektninger kan derfor påberope seg EMK art. 8 direkte som grunnlag for partsrettigheter, jf.menneskerettighetsloven par. 3 som angir dette.


Barnevernloven § 4-19 om slektningers begrensninger er ulovlig etter sin ordlyd, og skal i følge Høyesterett tolkes utvidende ut fra lovgivers antatte intensjoner - og uansett i henhold til menneskerettighetsloven som pålegger dette i par. 3 i forhold til nevnte forståelse av art. 8. Dette gjelder ikke bare besteforeldre som de aktuelle sakene har dreid seg om, men kan også gjelde onkler og tanter og andre slektninger av barnet.



Les hele artikkelen: http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/alle-slektninger-av-barnet-kan-ha-partsrettigheter-i-en-barnevernsak 

Foreldreopprøret

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Foreldreopproret-7624562.html#.U9JpPvl_t59

 

 

 

Foreldreopprøret

Nå er vi lei av å være perfekte foreldre. Endelig er det greit å spise pizza foran TV.

- I dag skal vi se på Shrek. Og jeg klarer å skru på TV-en!

Fire år gamle Ea rigger seg fornøyd til i sofaen i den brune tomannsboligen i Asker. Mamma Tuva Jorfald dekker salongbordet. Tomater, salat, avokado, ketchup og en varm, nystekt Grandiosa. Vær så god: middagen er servert!

- Vi spiser stort sett her hver dag, medgir singelmammaen, som holder ferdigmatfanen høyt. Pølser, taco og Fjordland, som tilbereder seg selv mens hun får seg ti minutter i en hagestol. Hos dem funker ikke potetmiddag på kjøkkenet.

- Ea og jeg var så slitne etter dagen at det ble kastet mat, skreket og hylt. I stua snakker vi om det vi ser på skjermen mens vi spiser. Barn tåler en del pølser, fiskekaker og TV-titting. De tåler det utrolig mye bedre enn de tåler mødre som dør av hjerteinfarkt på grunn av stress!

 

Nok nå

Dagens foreldre kjører hit. Fakter dit. Leser høyt. Synger falskt. Bygger Lego. Tegner prinsesser. Før vi teller til ti, på norsk og engelsk, og legger ferien til en dyr dyrepark.

I sin nyeste bok Født feminist spør forfatter Marta Breen om vi er blitt en generasjon som er så opptatt av å være gode foreldre at vi tror vi må være ungenes lekekamerater, og frykter at det ikke teller som samvær å være i samme rom som dem, med mindre vi sitter på gulvet og pusler.

 

 

Når mamma setter seg ved PC-en, vet Ea og hunden Tom at hun er utilgjengelig for en stund.

FOTO: Monica Strømdahl

 

I mange år har bokhandler og medier pepret oss med gode oppdragerråd og det siste innen pedagogiske modeller, mens mammanettforumene har gjort foreldreskap til en olympisk gren. Nå mener mange det er gått for langt.

Kunsten å overleve

Opprøret har startet, både i Norge og andre land. Kjendiser, forfattere og bloggere, som Gunhild Dahlberg, Heidi Linde, og Suzanne Aabel, har alle opponert mot de mange kravene til dagens foreldre. Særlig til mammaer.

 I fjor skrev skuespilleren Henriette Steenstrup boka Verdens beste mamma - not, og slo et slag for å legge lista litt lavere. En blogg som Antisupermamma handler ikke om rosa prinsessekaker og søte barnesmil, men om mislykkede Toro-saker og kunsten å overleve.

Selv den norske stat ser ut til å synes at nok er nok.

 I en artikkel på nettsidene sine skriver Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet: "Vi har fått en foreldregenerasjon som gjør alt for sine barn, på en måte som undergraver barnas autonomi og individualitet, heller enn å styrke den. Da skjer det paradoksale at foreldrene gjør sine barn en bjørnetjeneste i bestrebelsen etter å være gode foreldre. Resultatet blir barn og unge som har urealistisk høye forestillinger om seg selv, og uforholdsmessig lite repertoar til å takle de naturlige påkjenningene og belastningene som livet byr på."

- Fritt tolket: Barn som får full oppmerksomhet hele tiden, kan komme til å bli ufyselige folk, sier Tuva Jorfald.

 

Gjør som pappaen til Alberg Åberg

NRK-journalisten er en av dem som sier stopp en halv. Til høsten kommer hun med boken Singelmammas guide - ikke til lykke, men til hvordan ha det ganske fint, ved å slappe av litt mer og senke ambisjonene.

Etter fire år som alenemor har Tuva kommet til at det må være lov å lese avisen i sofaen etter middag, mens datteren ser mer TV eller leker for seg selv. Når hun setter seg foran PC-en med lesebriller og er pappaen til Albert Åberg, vet Ea at hun er utilgjengelig for en stund.

For uten egotid (de sekundene man får lov å sitte alene på do teller ikke!), er ikke Tuva noen god mor. Da kjennes det bare som om hun vasser rundt i en skog av rot, matpakker og handleposer og lurer på hvor hun selv er blitt av.

- Jeg tror at det å ha et liv utenom barna gjør en til en bedre forelder. Så kan man heller være helt  etterpå, sier hun.

BARN SOM FÅR FULL OPPMERKSOMHET HELE TIDEN, KAN KOMME TIL Å BLI UFYSELIGE FOLKTuva Jorfald

Hun og datteren har hatt noen liksom-hyggelige søndagsturer til Frognerparken som ble mislykket, fordi Tuva var sliten og Ea grinete. Nå flater de heller ut, hvis Tuva er helt kjørt.

- Noen helger tilbringer vi store deler av tiden i sofaen, med kakao og Non stop. Jeg får masse likes når jeg poster sånt på Facebook. Jeg tror mange synes det er deilig å høre at det er flere som ikke har vært i skogen og lært barna navn på planter og dyr.

 

Dropper det uviktige

- Får du aldri dårlig samvittighet?

- Egentlig ikke. Jeg vet at datteren min kjenner seg elsket, og Ea og jeg gjør masse fint sammen også, med PC og mobil fullstendig av. Da får det være greit at jeg kommer heseblesende med ferdigmat fra McDonalds eller en pose ostepop til sommerfesten i barnehagen, innimellom glemmer turdagen og gang på gang får karnevalsjokk rett før jeg skal legge meg.

For meg handler det å være en god mor om å være tilstede og gi av seg selv når det gjelder, ikke om å sitte sur og sliten på et teppe og briefe med hjemmelaget mat. Alle må få gjøre det som gir dem noe, men noen sliter seg ut på å skulle klare alt. Det gjelder ikke å kaste bort tiden på det vi tror forventes av oss. Mye av det handler bare om fasade.

 

All joy and no fun

En annen som mener moderne foreldre er på ville veier, er Jennifer Senior, prisbelønt journalist og redaktør i New York Magazine. Etter å ha intervjuet middelklasseforeldre over hele USA, ga hun i vår ut boka All Joy and No Fun: The Paradox of Modern Parenthood,som raskt ble en bestselger. Hvis barn er livets største lykke, spør Senior, som kommer på norsk i september, hvorfor opplever så mange det som en krise å være forelder?

 

 

Jennifer Senior holder foredrag om moderne barneoppdragelse.

FOTO: Ryan Lash

 

 

Forfatteren mener det er trekk ved det moderne samfunnet gjør at dagens foreldre opplever kostnadene ved å ha barn som tyngre enn før.

Å ha høyere forventninger til hva livet og barna skal gi oss, og være vant til å shoppe i livsstiler og se på selvutvikling og lykke som personlige rettigheter, gjør oss dårlig forberedt på den langvarige selvoppofrelsen det å oppdra barn krever, hevder hun. Dessuten skal dagens foreldre forholde seg til at barns status har skutt i været med rakettfart, poengterer en anmelder i London Review of Books.

 

ECONOMICALLY USESLESS, BUT EMOTIONALLY PRICELESSSosiologen Viviana Zelizer om dagens barn

Helt frem til andre verdenskrig jobbet også barn i vestlige land på jordene og fabrikkene og bidro til familiens økonomi. I dag er de familiens fremste "kjæledyr", påpeker Jennifer Senior, og siterer sosiologen Viviana Zelizer, som mener barn er blitt "economically usesless, but emotionally priceless."

 I vår tid er det å være mamma og pappa blitt et perfeksjonistisk prosjekt vi bruker uendelig tid og penger på, til tross for at vi ikke aner hva vi forbereder de håpefulle på, i en global verden der fremtiden fremstår som rimelig ukjent.

Slutte å stresse og være mer hands-off, er Seniors resept. Senk forventningene til hva du trenger å gi barna dine, og hva du egentlig forventer at de skal gi deg. Å ta mål av seg til å oppdra lykkelige barn, er å legge lista altfor høyt, mener hun. En byrde å pålegge seg selv som forelder, og en byrde for barn alltid å skulle være glade. Sett istedet din lit til at barna opplever lykke gjennom din kjærlighet og ting de opplever og mestrer.

Se Senior snakke om hvorfor så mange av dagens foreldre sliter seg ut på nettstedet TED.

 

Casa Kaos

I boken Godt nok for de svina som slo ned som en bombe i vår, skriver toppleder Anita Krohn Traaseth ikke bare om ledelse, men også om en familie som spiser middag ved kjøkkenbenken. Filosofien om at innsatsen hennes får være god nok, gjelder også overfor barna.

Boken ligger på spisebordet til frilansjournalisten Marte Frimand-Anda. Ved siden av en vase med visne blader og to sokker i en vannflaske. Tobarnsmoren skriver en av Norges mest leste mammablogger, kalt Casa Kaos.

I huset på Raufoss har barnerommet umalt brystpanel og grønn tapet, badet rosa baderomsplater og vinduene fettmerker etter små fingre. Fireåringen Rasmus har akkurat kommet hjem fra barnehagen og balanserer på toppen av et høyt klatrestativ i stuen. Tre år gamle Pernille går fortsatt rundt i uteskoene da hun får stukket en middagsbrødskive i hånden.

 

 

Rasmus + Pernille + en pappeske = rotete, men gøy!

FOTO: Monica Strømdahl

 

- Sånn er det i Casa Kaos, konstaterer pappa Sjur Frimand-Anda tørt, mens han prøver å lage leke-armringer av noen plastposer: - Svøm eller dø.

 

Sluttet å pynte cupcakes'ene

Da hun innså at hun ble utslitt av sine egne forventninger og tanken på hva alle andre skulle synes, gravla Marte Frimand-Anda fasaden. Sluttet å pynte cupcakes'ene og utsatte oppussingen.

 Men da hun innrømmet i et intervju i dagbladet.no at hun syntes det var kjedelig å bygge Lego, ble det ramaskrik. Da hun blogget at hun prøvde å få datteren til å leke selv, sånn at hun kunne sitte med en kaffekopp og en avis på lekeplassen, fikk hun kritikk.

- I starten sa leserne rett ut at de syntes jeg var en forferdelig mor. De kunne ikke fatte at jeg kunne ha ansvaret for to barn. Men noe har endret seg de siste to årene. Nå er det mer lov å gjøre ting litt annerledes, opplever bloggeren, som har fire tusen lesere hver dag, og opplever at leseren ønsker noe de kan identifisere seg med.

 

- MANGE OPPDRAR BARNA SÅ RIKTIG AT DET BLIR FEIL 

Marte Frimand-Anda kaller huset sitt Casa Kaos. Bli med på omvisning hjemme hos familien som har bestemt seg for å ikke bry seg om fasaden.

 

 

Slipper barna fri

Hun og ektemannen har lagt lista ned med tanke på hvor mye de følger opp ungene, og på hvor sikkerhetsorientert de skal være. I Casa Kaos er de for bilbelter, redningsvest og nett på trampolinen. Utover det, har Rasmus og Pernille frie tøyler.

De bestemmer selv hvor høyt de vil klatre og hvor fort de vil løpe. I helgene setter foreldrene på sønnen en sykkelhjelm, og så ser de ikke mer til ham. Fireåringen får henge med kompisene og leke fritt i nabolaget. I stedet for å fotfølge ham, har foreldrene prentet inn trafikkreglene.

- Hva han gjør ute, vet jeg egentlig ikke. Men han kommer nå hjem når han blir sulten, ler Marte, som er opptatt av å gi barna den friheten hun hadde som liten.

 

 

Fire år gamle Rasmus får sparkesykle fritt i nabolaget på Raufoss. Foreldrene stoler på at han passer seg for biler.

FOTO: Monica Strømdahl

 

 

- Det har skjedd utrolig mye med barndommen på bare én generasjon, som det er verdt å tenke over. Personlig synes jeg trygghetstyrraniet har gått altfor langt. Vi ønsker ikke å fortelle barna våre at verden er farlig. Våre grenser går ved alvorlig skade, ikke ved en brukket arm. Likevel har ingen av dem skadet seg, og de er veldig motoriske.

 

Går i barnehagen i badedrakt

En av de setningene Sjur sier oftest, er: "Det klarer du selv". Han og Marte sitter sjelden på gulvet og leker. Om morgenen kler Pernille på seg selv, og kommer gjerne i barnehagen i strømpebukse og badedrakt. Blir det konflikter, prøver de voksne å la barna ordne opp egenhånd. Når de blir eldre, må de gjerne begynne på fritidsaktiviteter - så lenge de kommer seg dit selv.

- Får dere aldri dårlig samvittighet?

Sjur og Marte rister på hodet.

- Min opplevelse er at barn er flinke til å si fra når de trenger oppmerksomhet, sier Sjur. - Vi forventer noe av dem, prøver å lære dem gode verdier og gir dem masse kjærlighet. Men jeg synes ikke det er riktig at foreldre skal legge alt til rette og sette barna i sentrum for livene sine. Alt kan ikke være pedagogisk rett. Vi kan også dra på skogstur, men de beste helgene er i grunnen når vi bare er hjemme, ungene løper ut og inn hos naboen, og vi voksne kan synke hen med en bok i sofaen.

 

 

Sjur og Marte Frimand-Anda lar barna løpe fort og klatre høyt. -Jeg tror det er viktig å sile ut støyen fra alle rådene og følge hjertet sitt, sier Marte.

FOTO: Monica Strømdahl

 

 

- Frykter dere at dere ikke ruster barna godt nok for fremtiden?

- I våre øyne er det akkurat det vi gjør, sier Marte. - Våre barn får prøve og feile, teste ut ting og ordne opp selv. Mange barn i dag får ikke lov til å kjenne på vanskelige følelser. De skal slippe å kjede seg, være lei seg eller sinte. Hvilke redskaper har de da til å møte voksenlivet, hvis foreldrene har gått foran og ryddet unna alt det vonde? Jeg tror grunnen til at mange foreldre er så slitne i dag, er at de gjør foreldrerollen vanskeligere enn den er.

 

EKSPERTENS HJERTESUKK

- Livet har ikke sikkerhetsnett

Sosialantropolog og Aftenposten-spaltist Thorgeir Kolshus mener man skal være modig for å tørre å stå for en mer avslappet barneoppdragelse i Norge.

- Det går fortsatt an å si med en viss troverdighet at en lar barna sine klatre i trær, fordi de lærer seg å beregne risiko. Men ikke å følge dem tett opp er veldig uglesett, i en tid der det gjelder å finne ut hvor akkurat ditt barns talent er begravd. Dagens barn skal ikke bli sitt beste, de skal bli best. Derfor eksponerer vi dem for ti ulike idretter og fire kunstarter. Noe annet er nærmest et uttrykk for dårlig omsorgsevne.

 

 

SELV PÅ VÅLERENGA PÅ OSLO ØST ER FORELDRENE BEKYMRET FOR AT TOMATSUPPEN PÅ SFO IKKE ER LAGET FRA BUNNEN AVSosialantropolog Thorgeir Kolshus

- Hvorfor er vi blitt så redde for å gjøre feil og ikke være nok tilstede?

- Med barn følger kaos og bekymringer. Da tror jeg vi får behov for å kontrollere det lille vi kan. I håp om at det rette svaret skal finnes, søker vi forskningsbasert kunnskap og mister tiltroen til egen vurderingsevne.

Å finne frem til den rette solkremen og den sunneste maten signaliserer til omverdenen at en har kunnskap om det beste for barna sine, og råd til å kjøpe det. Slik viser du både sosial tilhørighet og at du er en god forelder.

 

De reddeste får sette standarden

Sosialantropologen mener profesjonaliseringen av foreldrerollen sammen med sterke, kommersielle krefter driver oss ut i ytterligheter.

- Unger flest er veldig tilpasningsdyktige. Du skal legge alvorlige hindringer i veien for å ødelegge dem. Likevel er bekymringen på barns vegne blitt den nye målestokken på vår moral.

I dag er du en god forelder dersom du hele tiden ser barnet ditt, og forutser hvor det kan komme til å skade seg. Selv på Vålerenga på Oslo øst, der jeg bor, er foreldrene bekymret for at tomatsuppen på SFO ikke er laget fra bunnen av. I dag er det de galeste og mest bekymrede blant oss som får sette standarden. Nå må noen rope varsku: Du dreper ikke barnet ditt med posesuppe!

Trebarnsfaren er mer bekymret over at barn i dag har så liten tid alene, uten voksnes overoppsyn.

- Hva skjer når de ikke lenger får tid til å oppleve at de ikke mestrer ting, og må finne nye løsninger selv? Til å oppdage at de holder på å gjøre noe dumt, og dermed få sjansen til å stoppe seg selv i tide? Barn trenger å erfare at det ikke alltid er noen som hjelper eller korrigerer dem. At livet ikke er utstyrt med et sikkerhetsnett.

 

Vil du dele ditt kaotiske familieliv eller din uperfekte ferie med Aftenpostens lesere? Merk bildene med #prosjektuperfekt og del dem på Instagram, Facebook eller Twitter.

 

 

Mammaen som turte.. Og VANT!



SYSTEMSVIKT I BARNEFORDELINGSSAKER

Les hele artikkelen her: http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/samspillet-mellom-juss-og-psykologi
 

SYSTEMSVIKT I BARNEFORDELINGSSAKER

Professor og psykolog krever systemendring og opplæring av aktørene som arbeider med barnefordelingssaker. 

Av advokat Trond Wåland - 15.03.14 17:48 - trond@advokatsylte.no

I en nylig publisert artikkel hevder Professor Trude Haugli og psykolog Grete Nordhelle, at det kreves en endring i norsk rettssystemt for behandlingen av barnefordelingssaker.

De sakkyndige velges ofte ut fra dommerens egne erfaringer og ikke ut fra et kvalitetssystem, som sikrer at vedkommende har nødvendig kompetanse på området (for eksempel 
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sitt register over godkjente sakkyndige).

Ikke sjelden stilles diagnoser og fremsettes påstander om foreldre, på grunnlag av svært kortvarige samtaler med disse. Dersom de som sakkyndige gir uttrykk for tvil - endatil om fremtidige forhold - så blir de likevel presset til å gi klare svar som passer inn som juridiske svar, skriver de i artikkelen som er blitt publisert i siste utgaven av Lov og Rett.




Alle slektninger av barnet kan ha partsrettigheter i en barnevernsak

http://www.advokatsylte.no/rett-og-urett/alle-slektninger-av-barnet-kan-ha-partsrettigheter-i-en-barnevernsak

 

BARNEVERNLOVEN BRYTER MED MENNESKERETTIGHETENE

- BEGRENSER ULOVLIG SLEKTENS RETTIGHETER

fb

Advokat Olav Sylte - 20.08.14 20:00 - olav@advokatsylte.no

 
Barnevernloven (par. 4-19, 4. ledd) angir postitivt hvilke slektninger av barnet som kan få partsrettigheter; ved å oppstille som vilkår bl.a. at de biologiske foreldrene må være døde eller at de ikke skal ha rett til samvær i det hele tatt. Alternativt at de biologiske foreldrenes samvær blir fastsatt svært begrenset (eks. en eller to ganger i året).

Denne begrensningen i norsk barnevernlov antas å være i strid med EMK art. 8 om retten til familieliv. 

EMK art. 8 går foran barnevernloven hvor det er motstrid, og slektninger kan derfor påberope seg EMK art. 8 direkte som grunnlag for partsrettigheter, jf.menneskerettighetsloven par. 3 som angir dette.


 

Hvor er humaniteten?

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/eicsalvesen/

 

Click here

Einar C. Salvesen

Hvor er humaniteten?

Publisert 5 mai

Å skape tillit i forhold til endrede oppdragelsesmetoder og forhold mellom barn og voksne, krever tid, dialog og respekt - og ikke minst empati.

I NRK-programmet Brennpunkt (8/4) så vi at noen utradisjonelle metoder tatt i bruk for å tilbakeføre barn til polske foreldre. Barnevernets omsorgsovertakelser av barn i Norge ble av hovedpersonen selv, tidligere parlamentsmedlem i Polen, Krystof Rudkowski, sammenlignet med Hitlerjugend og hundefangere. Slik rettferdiggjorde han kidnapping av barna for tilbakeføring til foreldrene.

Overgrep fra det offentlige - når det gjelder omsorgsovertakelse av barn - er noen ganger så alvorlige og virker så meningsløst dårlig begrunnet at det kan være forståelig at enkelte kan bli desperate og er villig til å gå langt for å få barna sine tilbake. Ellers lovlydige foreldrene mister all tro på systemets rettferdighet og føler seg forpliktet til å bruke alle midler for å «redde» sine barn. Dette kan dreie seg om sivil ulydighet overfor et system som, i langt flere saker enn vi ønsker å tro, slett ikke fungerer til «barnets beste». Så lenge barnevernet i mange tilfeller har en så dårlig, arrogant og udemokratisk dialog med folk fra andre kulturer som kanskje kommer til Norge med andre oppdragelsesmetoder enn våre, kan vi takke oss selv for at vi opplever diplomatiske kriser i forhold til andre nasjoner og total tillitskrise i forhold til vår egen innvandrerbefolkning.

Å skape tillit i forhold til endrede oppdragelsesmetoder og forhold mellom barn og voksne, krever tid, dialog og respekt - og ikke minst empati. Dette er ofte fraværende i norsk barnevern. Det må understrekes at jeg her ikke regner grov vold eller overgrep mot barn som del av akseptable oppdragelsesmetoder i vårt samfunn. I tilfeller der foreldre tar i bruk lette slag, ørefiker eller låste dører i oppdragelsesøyemed, skal det erfaringsmessig lite veiledning til for at foreldre slutter med dette.

For å belyse problematikken jeg ofte støter på, vil jeg skissere en «case» der jeg selv har vært inne som veileder for en kurdisk far og hans lille sønn. Da sønnen var syv år, opplyste han ved en anledning til skolen at far hadde slått ham. Skolen gikk da ikke til det naturlige skritt å kalle far inn til en samtale, men meldte straks saken til barnevernet i bydelen der gutten bodde. Barnevernet trakk umiddelbart den slutning at gutten var utsatt for vold og han ble akuttplassert på barnehjem (siden i fosterhjem). Alt dette skjedde uten at barnevernet tok en ordentlig samtale med far og sønn. De forsøkte ikke å gi veiledning, eller å komme i dialog og arbeide for å holde den lille familien samlet (guttens mor var psykisk syk og far hadde omsorgen alene). Far ble ikke orientert om det som skjedde før akuttvedtaket var et faktum. Han fikk en viss besøksordning med tilsyn, men da han under besøket skrev lapper til gutten om at han gjorde alt han kunne for å få ham hjem igjen, ble besøksordningen skåret ned til et minimum.

Faren startet den lange kampen for å få sønnen sin tilbake og gutten ble etter to og et halvt år tilbakeført til sitt hjem, takket være at en fornuftig tingrettsdommer endelig gjennomskuet sakens sanne karakter. Undertegnede var sakkyndig i saken og fulgte opp familien i etterkant. De kjemper hardt for å reparere skadene etter den lange atskillelsen og gutten viser tydelige tegn på traumatisering som følge av bortplasseringen.

Det hører med til historien at barnevernet, i forbindelse med omsorgsovertakelsen, hadde politianmeldt faren for å ha slått sin sønn ved et par anledninger. Staten gikk til sak mot faren og far fikk samfunnsstraff og en større bot. Far, som var tungt belånt etter utgiftene han hadde hatt i forbindelse med rettssakene for å få sin sønn tilbake, måtte ut med ytterligere penger til den norske stat. Samfunnsstraffen på 60 timer måtte han ta ut i helgene fordi han ellers var i full jobb. Familien har lite nettverk i Norge, så den lille gutten måtte være mye alene mens faren avtjente sin samfunnsstraff. I dette tilfellet, der det norske barnevernet virkelig kunne være til hjelp for familien, var de totalt fraværende. Hvor er humaniteten i det norske systemet? Er det rart det er en tillitskrise mellom store deler av innvandrerbefolkningen og det norske samfunnet?

Det virkelige barnevernet

http://www.aftenposten.no/meninger/Det-virkelige-Barnevernet-6790863.html

 

 

Nina Witoszeks påpekninger om totalitære trekk ved «det norske godhetsregimet», belyst gjennom en omsorgsovertagelse fra Barnevernets side, er blitt møtt med sterk kritikk.

For undertegnede, som har vært involvert i en rekke barnevernssaker som sakkyndig psykolog, fagkyndig meddommer, veileder for Barnevernet m.m., er imidlertid Witoszeks fremstilling en mye større del av den norske virkelighet enn vi ønsker å tro.

En annen erfaring

Når barneombud Reidar Hjermann kritiserer Witoszek for ikke å bygge på fakta i den saken hun anfører som grunnlaget for sin kritikk, er han tydeligvis i den tro at faktagrunnlaget vanligvis er vesentlig bredere enn det hun antyder. Han går ut fra at den faglige og vitenskapelige kompetanse og gode skjønn ivaretas gjennom Barnevernets lovpålagte tilnærming. Etiske retningslinjer, tilsynsordninger, og uavhengige organer som skal godkjenne omsorgsovertagelse, forventes å være sikringsmekanismer som skal hindre «justismord» og brudd på menneskerettigheter. Slik vil vi gjerne ha tillit til at systemet fungerer, men undertegnedes erfaring er en helt annen, dessverre.

 

LES OGSÅ

Godhetens tyranni

Dette er Tomasz og Marias skrekkhistorie.

 

Barnevernets og sakkyndiges oppgaver er særdeles krevende og fordrer høy kompetanse på en rekke områder. Denne kompetansen er oftere enn vi venter fraværende i de intervensjons- og undersøkelsesprosesser som kreves i forbindelse med omsorgsovertagelse. Det fattes dårlig funderte beslutninger som rammer de involverte meget hardt. Samtidig er spesielt sakkyndiges definisjonsmakt i rettssalen betydelig. Dommeren legger ansvaret over på de sakkyndige og slutter å utøve eget godt juridisk skjønn. Slik bygger den ene dårlig funderte beslutningen på den annen.

Witoszeks fremstilling er altså slett ikke fremmed for oss fagpersoner som har gått enkeltsaker nærmere etter i sømmene og sett hvordan sikringsmekanismene i realiteten fungerer. En del familier, norske så vel som utenlandske rammes. Særlig hardt er det for de familier som ikke har store ressurser, hverken økonomisk eller sosialt til å føre sin egen sak og få gehør for denne gjennom rettsapparatet.

Nødvendig debatt

Når Hjermann avslutter sitt innlegg med å påpeke viktigheten av en debatt om hvilke utfordringer barnevernet står overfor, er jeg mer enn enig. Det er på høy tid med en kritisk gjennomgang, ikke bare av Barnevernets arbeid og kompetanse, men like mye av de sakkyndiges metodebruk og observasjonsgrunnlag, deres frie status i forhold til barnevernet som oppdragsgiver, samt av rettsvesenets uavhengighet.

Witoszek skriver i sin kronikk 17 februar: «I hver institusjon som er del av et stort, mektig system lurer et totalitært regime ? et potensielt politbyrå som foreskriver normer og fordriver innlevelse og medfølelse». I mange tilfeller er det dessverre spikeren på hodet. Witoszek bidrar her til å reise en viktig debatt som ikke bør stilne før vi ser realitetene i øynene og tør se kritisk på inkompetanse og maktkonstellasjoner i vårt eget samfunn.

Salvesen om Reedtz

http://nl.nrk.no/podkast/aps/20062/nrk_ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram_2012-0327-0450_6346846401.mp3

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014
Nom De Guerre

Nom De Guerre

35, Sola

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits